I kveld skulle jeg egentlig vært på plass på hybelen min i mursteinsbygget i Liverpool. I stedet har jeg nettopp gått kveldstur i skogen og sett solnedgangen over Trondheimsfjorden. Flyet mitt i dag ble kansellert på grunn av streiken, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med at jeg får være hjemme noen dager til for å stelle litt mer med hagen og meg selv. Disse tre ukene har gått så fort at jeg ikke helt har rukket å lande, men nå, nå er jeg her. Da er det godt å ha en dag eller to til.
Denne uka har vært en sånn fin blanding av spennende jobb og å treffe igjen venner. Jeg har mysa mot morgensola mens jeg har venta på at tevannet skulle koke og hatt på meg hvite tøysko før jeg har hasta til bussen og ikke kommet hjem før sent på kveld. Jeg var helt utkjørt da jeg landa på sofaen på fredag, men samtidig så lykkelig.
Det har vært fint med en påminnelse om hvor koselig Trondheim kan være. Trondheim er en sånn by der man helt tilfeldig kan møte på en bestevenn som er ute og spiser is klokka halv ni om kvelden i ullgenser. Eller som man kan gå rundt på en liten time sammen med en kollega mens man peker ut alle favorittsteder og samtidig oppdager noen nye som har kommet til.
En ettermiddag var jeg på debatt på Litteraturhuset om demokrati i Europa, en annen var jeg for første gang på brygga utenfor Den gode nabo og duppa på Nidelva mens jeg drakk en øl i bare t-skjorte. Herlig!
Men i helga var det veldig godt å være tilbake til bygdelivet. Jeg gjorde grønnsakskassene klare for sesongen (den første oppdateringen fra årets grønnsaksprosjekt kommer snart) med hjelp fra Svartkatta. Han er aller best på å være et forbilledlig eksempel på hvordan man skal være en ordentlig livsnyter.
Og slik har jeg altså avslutta den siste fulle uka i april. Med solnedgangen i varme pasteller og bjørka som er på sitt mest neongrønne nå. I morgen skal jeg sitte ved kjøkkenbordet og jobbe, så noen flere frø i hagen og se om jeg finner et fly som vil ta meg med tilbake til England i løpet av de neste dagene.
