• Castleton, Peak District

    Den 17. mai våkna jeg altså opp i et vertshus i Castleton, ute på den engelske landsbygda, langt unna bunader og norske flagg. Da jeg kom ut etter frokosten med tursekken på ryggen, var de i ferd med å tørke bort morgenregnet fra bordene og bakeriet på den andre siden av gata var fremdeles stengt. En døsig og grå morgen i Peak District.

    Jeg hadde hatt et planleggingsmøte med meg selv på morgenkvisten – og denne gangen sjekka kartet nøye før jeg la i vei. Jeg bestemte meg for å legge neste del av turen gjennom Cave Dale før jeg skulle svinge tilbake i retning Hope og togstasjonen. Etter å ha spurt meg for, fant jeg smuget som leda opp til dalen mellom to hus oppe ved markedsplassen.

    Cave Dale, Peak District

    Og så bar det opp gjennom kalksteinsdalen!

    Det var som en eventyrdal. Så utrolig grønt. Store, enslige trær oppe i bergveggen. Også slottet, Peveril Castle, som krona på verket. Slottet er ikke så imponerende i seg selv, men det ble bygget i begynnelsen av forrige årtusen i Vilhelm Erobrerens tid, og dét er ganske imponerende. Jeg ville ikke ha valgt å komme ned denne dalen hvis jeg hadde tenkt å prøve meg på noe.

    Saueklippen! Landskapet er fullt av slike små huler.

    Jeg klarte ikke dy meg fra å hive fra meg sekken og springe opp og ned sidene av dalen. Dette var den beste utsikten: et glimt av hustakene i Castleton, gårdene spredt utover dalen, slottet og sauene som beita oppover sidene.

    Tittei!

    Der dalen slutter strekker landskapet seg utover. Store vidder med steinmurer på kryss og tvers. De er utrolige, steinmurene. Kan dere forestille dere alle timene som ligger bak? Hver stein nøye plassert slik at de kan stå slik og dele markene i hundrevis av år.

    Her oppe møtte på en gjeng som skulle vest og nord mot Edale, mens jeg tok av på en gårdsvei som gikk østover mot Hope.

    Forbi enda flere sauebeiter. Disse er kanskje de fineste sauene?

    Det var bakvind.

    Jeg gikk nedover i retning sementfabrikken. Da jeg sto oppe ved Hollins Cross, pekte han jeg møtte der på fabrikken og sa han likte så godt hvordan det brøt opp i landskapet. Mennesket møter natur. Like ved ligger et stort steinbrudd. En tydelig kontrast til de slake åsene og husene som omtrent er bygget i ett med berget.

    Det hører vel med til historien at jeg rota meg bort på vei nedover her. Plutselig sto jeg langs gjerdet inn til steinbruddet, med et stup foran meg mens store lastebiler veivet opp støvskyer og dundret forbi. Jeg fant en annen vei ned gjennom skogen, og like etter snubla jeg over et par andre turgåere jeg hadde snakka så vidt med helt i begynnelsen av dagen. Tilfeldigheter. Lærdommen er kanskje at de morsomste turene får man hvis man innimellom glemmer bort kartet i sekken?

    Rett før jeg var fremme i Hope rota nysgjerrigheta mi og jeg meg bort igjen. Det ble en liten avstikker til en så fredelig liten krok – vann som klukka i bekken, et teppe av blåklokker. Det perfekte stedet for en pust i bakken.

    Hope, Peak District

    Det var riktignok bare noen minutter igjen før jeg var fremme i Hope. Hope er en landsby som er ganske annerledes enn Castleton. Den føles mer moderne og kreativ, men like hyggelig. Jeg gikk inn på Grasshopper Café, bestilte lokal is og en kaffe som jeg fikk servert én om gangen (så omtenksomt!) mens jeg satte utenfor og leste litt i boka mi om bygde-England og titta i smug på livet i den lille landsbyen. Det var forresten den beste isen jeg noensinne har smakt, tror jeg. Hope Valley Ice Cream, fra Thorpe Farm noen kilometer unna. Så deilig kremete. Bare den var verdt turen.

    Hope, Peak District

    Hope Station, Peak District

    Så fant jeg veien til togstasjonen – en liten stasjon med sauebeiter i alle retninger og utsikt mot fjellene som deler Edale og Hope Valley – og to dager i Peak District var ved veis ende. Så herlig det er å ha noen dager og bare gå. Nå drømmer jeg om en dagstur opp på et av de høyeste fjellene før jeg vender hjemover til Norge. (Og kanskje enda en is fra Hope Valley…)

    Hope, Peak District


  • English Bluebells

    Det er en ruskete søndag i Liverpool. Regnet lager striper på vinduene og om jeg setter dem på gløtt hører jeg det ramle i gjenglemte ølbokser som farer avgårde med vinden ute i gata. Det er for så vidt en litt ruskete versjon av meg som sitter inne på hybelen i dag også. Jeg har akkurat kommet meg gjennom den lille bunken med artikler jeg hadde liggende på skrivebordet, og nå tror jeg resten av søndagen skal få være hviledag etter ei nokså strevsom uke.

    Jeg har hatt sånn sommerfugler i magen for denne uka. Mandag var det konferanse på instituttet mitt her, og onsdag skulle jeg ta toget ned til Oxford. Det gikk ikke helt som planlagt. Jeg våkna opp fredag forrige uke med et skikkelig hovent øye, og etterhvert som dagene gikk ble det bare verre. I lunsjpausen på mandag dro jeg ut på leit etter en lege – om ikke det er vanskelig nok å manøvrere helsesystemet til vanlig, er det enda mer krevende på scouse. Jeg fant til slutt et veldig hyggelig legesenter som ville ta meg imot, og da toget mitt gikk på onsdag lå jeg inne på hybelen med øyedråper og satte alt jeg hadde av viljestyrke inn på å ikke gni meg i øynene. Men torsdag kom jeg meg ned til Oxford, blodskutte øyne til tross, og hadde et par skikkelig fine dager der.

    Det er også nok å følge med på i britisk politikk om dagen. Valget til Europaparlamentet ble avslutta torsdag kveld her i Storbritannia. Det var skilta «polling station» rundt om i Oxford, og mens jeg og en kollega satt ute og spiste middag om kvelden, gikk ungdommer med røde brosjyrer i hendene og Labour-klistremerke på jakkeslaget rundt i gatene og ringte på dører – neppe med særlig suksess i et område der det var tett mellom skilt som proklamerte «Liberal Democrats Winning Here!». Resultatet fra valget kommer først utpå kvelden i dag, men ventetida er det enkelt å fylle ved å følge lederkampen i Det konservative partiet.

    Hva gjør dere den siste søndagen i mai? Mine planer er først og fremst å lese videre om kaninene i Watership Down og strikke noen omganger, men om været letner, tenker jeg meg sørover for å se om rosene i parken der blomstrer. Blomster gjør meg så glad om dagen! Her er annet som har gjort meg glad de siste to ukene:

    – Rapporter hjemmefra. Våren har kommet for fullt nå, og det virker som om i hvert fall et par squashspirer klarte seg gjennom snøfallet som kom etter at jeg var hjemme på gården. Det beste var likevel å få se bilde av kyrne som endelig er ute på beitet igjen etter en lang vinter. Det er vårens fineste hendelse når de spretter rundt før de slår seg til ro i det grønne gresset.

    – Kontrollørene på Manchester Piccadilly som sto på hver si side av utgangen ut fra sporene og sang mens de kontrollerte billetter.

    Uke 21

    – En sommerfugl jeg ikke har sett før som blafra rundt langs veikanten i Peak District. Hvit og spraglete med myk oransje ytterst på vingene.

    – Fotoutstillingen på jernbanestasjonen med britiske landskapsfotografier: snøstorm i Derbyshire, en fisker på taggete klipper, solnedgang i Cornwall. Her går det også an å se dem.

    – Lørdagsjobbing på en ny kafé, passe bortgjemt og koselig, med planter på veggene og stemorsblomster på maten. En familie på bordet ved siden av, et kjærestepar med solbriller og selebukser på stolene utenfor.


  • Winnats Pass, Peak District

    Nå er det vel på tide med neste etappe fra Peak District? Der vi slapp tråden sist surra jeg rundt ved foten av Mam Tor. Nå skulle jeg nedover mot Castleton. Veien gikk gjennom Winnats Pass. Winnats betyr noe sånt som vindporten og går som ei dyp flenge gjennom landskapet. Midt gjennom passet er det en bilvei, men ved siden av går det også en sti man kan følge nedover kløfta.

    Winnats Pass, Peak District

    Winnats Pass, Castleton

    Jeg blir så fascinert av slike ville steinformasjoner. Hadde føttene mine ikke vært så slitne som de var akkurat her, skulle jeg ha klatra opp til toppen av passet og sett innover dalen. Jeg tror det er et flott syn. Men neimen ikke verst å se det nedenfra heller.

    Winnats Pass, Peak District

    Også er det så fascinerende hvordan bittesmå blomster kan klamre seg fast i den lille jorda som finnes på berget.

    Winnats Pass, Peak District

    Speedwell Cavern, Peak District

    Nederst i passet ligger ei av av flere gamle gruver rundt Castleton, Speedwell Cavern. Der nede kan man visstnok reise med båt over en underjordisk sjø.

    Castleton, Peak District

    Jeg fortsatte forbi, motivert av synet av steinbygninger og det første glimtet av slottet Castleton har navnet sitt etter der oppe i åsen bak trærne.

    Castleton, Peak District

    Welcome to Castleton! Castleton er en liten landsby øverst i det som kalles Hope Valley. Det første jeg gjorde da jeg kom fram var å ta av meg tursekken, kjøpe meg en is og strekke på føttene mens jeg så på folk som gikk forbi. Verdens beste følelse.

    Castleton, Peak District

    Castleton, Peak District

    Det var så koselig der. Alle husene er bygget av stein, men med små hager og store trær som gir varme til de kalde fasadene. Det er restauranter i hovedgata («Muddy boots welcome!») og smale sidegater med enda flere spisesteder og små butikker. Jeg kom over en rar liten bruktbutikk borte i en av gatene, og eieren, som hadde bodd i Castleton mesteparten av sitt liv, fortalte meg sånt som turistbrosjyrene ikke forteller. At landsbyen har en barneskole med fem elever, om hva slags folk som brukte å komme innom butikken hans. Også sa han at jeg heller burde ta toget fra Hope dagen etter, i stedet for å dra tilbake til Edale. «They sure won’t execute you if they catch you,» sa han.

    Jeg bodde på et vertshus som het The Castle. Etter en liten runde rundt i byen kunne jeg sitte ute i hagen bak vertshuset med en øl, skrive noen linjer i notatboka mi, og bare ta livet med ro og hvile slitne føtter mens sola var i ferd med å forsvinne bak slottet jeg så vidt kunne se fra der jeg satt, og bak åsene som omgir landsbyen.

    Castleton, Peak District

    Peak District

    Se også innleggene fra de andre dagene i Peak District:
    Peak District: Edale og Mam Tor


  • Edale, Peak District

    Da jeg kom til Liverpool i januar, var det med tursekken på ryggen og en drøm om å gå helgeturer i fotsporene til Elizabeth Bennet og Jane Eyre. Det har tatt ei stund før det har blitt varmt nok i været til at jeg har orka, men nå, når det endelig er nesten sommertemperaturer og mer stabilt vær, går det an. Første mål var Peak District.

    Jeg tok toget til Edale. Edale er i grunn ikke mer enn ei lita grend med vertshus og kirke og gårder og et turistsenter, men godt plassert øverst i dalen med slake fjell på alle kanter. Etter i underkant av to timers toging fra Liverpool, starta jeg turen med å gå noen hundre meter fra togstasjonen og bort til turistsenteret. Jeg hadde ikke lagt ruta for dagen, visste bare at jeg ville opp på Mam Tor og at jeg skulle ende opp i Castleton, men fikk god hjelp der. Dama i skranken spurte «Would you like some spectacular views?» og jeg bare «Yes!» og klarte nesten ikke stå i ro fordi jeg var så gira.

    Utrusta med kart og veibeskrivelser («til høyre, forbi kirkegården og over en liten bekk, så til høyre igjen»), la jeg avgårde.

    Edale, Peak District

    Jeg fulgte stien som gikk over sauebeitet. Det lukta så godt! Ordentlig sau og fjell og grønt gress.

    Edale, Peak District

    Da jeg var på vei gjennom ei av grindene, kom det forbi ei bondekone på firhjuling. Jeg synes det er så gøy med alle de britiske sauerasene, så jeg spurte hva slags sauer de var. Jeg oppfatta ikke helt hva ho sa om søyene (men tror de er Swaledale), men fikk i hvert fall med meg at lammene var mule, en blandingsrase. Så fine de er.

    Peak District

    Edale, Peak District

    Edale, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Stien gikk gjennom gårdstun innimellom. Der var en generasjon i gang med å klippe plena, en annen holdt på i fjøset, men alle titta opp og sa «Hello, y’all right?» da jeg kom forbi. Tenk å bo slik til, med frodige hager, omgitt av gressenger og med Kinder Scout, Peak Districts høyeste fjell, liggende i bakgrunnen.

    Edale, Peak District

    Edale, Peak District

    Jeg ble så distrahert av alle sauene at jeg glemte alt om kart og veianvisninger. Etter en halvtime kom jeg til ei lita bygd med oppslagstavler med referat fra det siste meninghetsmøtet og høner gående langs veien, og innså jeg at jeg ikke hadde tatt til høyre etter den bekken. Da var det bare å rykke tilbake til start.

    Edale, Peak District

    Se på denne vesle! Bak der ser dere veien opp der jeg skulle gå.

    Edale, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Edale, Peak District

    Edale, Peak District

    Så bar det oppover.

    Castleton, Peak District

    Opp til Hollins Cross. Der oppe fra kunne jeg se ned på Castleton, som var endedestinasjonen for dagen. Jeg ble stående der ei stund og snakke med en eldre mann med solhatt og anorakk fra Derby. Han fortalte at han hadde våkna tidlig dagen før, sett på værmeldinga og bestemt seg for at nå ville han gå noen dager i fjellet. Og da jeg sa hvor jeg kom fra, sa han at han hadde fått øvd seg på skandinavisk uttale de siste ukene. Han forma leppene omstendelig og sa: «Greta Thunberg.»

    Se også teppet av klokkeblåstjerner nede i dalen. Er det ikke fint? De vokser jo vanligvis i skogen. Kanskje har det vært trær der før?

    Mam Tor, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Jeg gikk videre bortover ryggen, på veien med steinhellene opp til Mam Tor, Moderhøyden.

    Mam Tor, Peak District

    Mam Tor er med sine 517 meter over havet en av de høyere toppene i Peak District. Ikke så veldig høyt etter norsk standard, men når alt annet er så slakt får man likevel god utsikt. I bronsealderen ble det bygget et fort der oppe – jeg tror alle steinene er rester etter det.

    Mam Tor, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Derifra gikk jeg ned på den andre siden, forbi okser som beita nede i skråningen og ned til nye beiter.

    Mam Tor, Peak District

    Neste etappe, gjennom Winnats Pass og ned til Castleton kommer senere!

     

     


  • Togtur

    Akkurat nå sitter jeg på toget på vei til Peak District. Ved siden av meg har jeg tursekken og utenfor ruller den engelske landsbygda forbi. Det blir en litt annerledes nasjonaldag i år – i dag er planen å bestige en liten høyde i nasjonalparken, i morgen skal jeg utforske området rundt en av de små landsbyene i Peak District.

    Jeg passa på å laste ned noen podcastepisoder før jeg dro hjemmefra. Det er så fint å bare sitte og lytte mens jeg ser utover og suger til meg alle detaljene. Det begynner å bli ei stund siden jeg skreiv om hvilke podcaster jeg hører på (hele tre år – podcastene jeg hørte på da finner dere her), så nå er det kanskje på tide med en liten oppdatering. Jeg hører aller helst på norskspråklige, men synes det er så vanskelig å finne noen som virkelig får formatet til å fungere. Hva hører dere på? Uansett, en fin blanding av språk, litteratur, historie, hverdagsligheter og planter har jeg likevel på lista over de jeg gjerne lytter til:

    Tyskerne
    Journalist Ingrid Brekke og medieviter Kai Schwind snakker om Tyskland. Dette er en god blanding av alt jeg liker – politikk, litteratur, språk og ymse funfacts.

    Historiepodden

    To svenske historielærere gjør dypdykk i alt det de ikke rekker å snakke om i historietimene. Jeg synes dynamikken mellom dem er så herlig. Temaene spenner fra hekseprosesser til hemmelige oppdrag under andre verdenskrig. Spennende!

    On The Ledge

    Dette er en podcast om planter! Jeg fikk tips om denne da jeg etterlyste nye podcaster å høre på på Instagram. Jeg har ikke hørt så mange episoder enda, men elsket den om latinske plantenavn («Botanical Latin, explained»). Det er riktignok litt strevsomt å høre om planter på engelsk, men har ikke klart å finne noen grønne podcaster på norsk enda. Hjelp?

    En Underbar Pod

    En Underbar Pod henter jeg fram når jeg vil høre på noe jeg kan slappe av til. Clara Lidström (UnderbaraClara) og Erica Dahlgren snakker om løst og fast – alvorlig og bare hyggelig – gjerne mens de tar et fotbad eller baker kake.

    Sånn er du

    Dette begynner å bli en gammel favoritt. Harald Eia og Nils Brenna personlighetstester kjente skikkelser. Så morsom måte å få servert små anekdoter og komme litt mer under huden på folk på – og ofte også utgangspunkt for å forstå litt mer om seg selv.

    Kjente bøker på 4 minutter

    «Nå kan du lære deg en bok på kun få minutter! Etterpå kan du enkelt briljere med kunnskapen i sosiale lag, og ingen vil kunne avsløre at du ikke har lest bøkene.» Dette er et genialt konsept. Noen bøker på lista skal jeg absolutt lese (Stilitsen, for eksempel. Kanskje årets sommerbok?), men det går helt fint at noen spoiler Den guddommelige komedie for meg på en lettfattelig måte.

    Morgenbladet

    Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha hørt så mange av Morgenbladet sine podcastepisoder, men jeg hørte én her en dag som jeg synes fortjener å nevnes: «Drit i det norske språket!» Rapport fra normeringsmøte i Språkrådet. Skikkelig gøy for oss som liker sånne nerdete språkgreier.