Kristine Graneng

  • Bøker jeg har lest de siste månedene

    På tide med en ny bokoppdatering! Mest fordi jeg leste de siste sidene i denne fantastiske boka i går og nå føler et sterkt behov for å fortelle alle at de også bør lese den: Verden av i går av Stefan Zweig er skildringen hans av et liv i en tid med voldsomme omskiftninger. Zweig vokste opp i en jødisk familie i Østerrike, reiste Europa rundt og ble en av de største forfatterne i mellomkrigstida. Verden av i går skrev han i eksil under andre verdenskrig, som statsløs på den andre siden av Atlanterhavet. Like etter at boka var ferdig, i 1942, tok han livet sitt.

    Det er en utrolig fortelling om hvordan samfunnet forandrer seg, om hvordan strømninger og ulikt tankegods får grep, om kunst og det å skape, og også en så sterk kjærlighetsfortelling til Europa. Samtidig tror jeg noe av det som gjorde det til en så sterk leseopplevelse for meg, er at han gjør historien så levende, og at parallellene til tiden vi lever i nå er så slående i hvordan han beskriver utviklingen i første halvdel av 1900-tallet:

    «Nå har vi forlengst strøket ordet «trygghet» av vår ordbok, og det er lett for oss å smile av denne blindt idealistiske generasjon som levde i den optimistiske illusjon at de tekniske fremskritt nødvendigvis måtte føre med seg en likså rask moralsk framgang.»

    Jeg har lest en del historie denne våren. Ei anna bok som jeg også virkelig likte er Goodbye, Eastern Europe av den amerikanske historikeren Jacob Mikanowski. Ei skikkelig fyldig bok som setter seg fore å fortelle 2000 år med historien til den østlige delen av kontinentet vårt. Jeg må innrømme at kjennskapen min til det som ofte blir kalt Øst-Europa er ganske mangelfull (noe jeg ikke tror jeg er alene om), og dette var en fin inngangsport til en veldig rik historie. Den setter lys på mangfoldet i området. På rikene som har kommet og gått og hvordan folk har levd livene sine under dem. Den er full av spennende anekdoter. Selv har han polske røtter, også fra en jødisk familie, og han kommer stadig tilbake til forfedrene sine i boka. (Og boka følger dermed til en viss grad opp fascinasjonen min for personlig historie.) Jeg syntes den var både opplysende og underholdende, om enn også litt overveldende.

    Andre bøker jeg har lest og satt stor pris på de siste månedene er Spilleren av Simon Shuster (om Zelenskyj og krigen i Ukraina) og Alle tok feil: Om EU-landet Norge av Kjetil B. Alstadheim. Jeg må også innrømme at jeg koste meg med å lese David Safier sin satire om Angela Merkel som løser mordmysterier i en søvnig småby i Øst-Tyskland.

  • Sommerfølelsen

    God lørdagskveld og god sankthans! Jeg kom nettopp hjem – første skikkelige tur ut etter ei uke på sofaen med influensa. Det er Fête de la Musique i Berlin i kveld, konserter over hele byen. Ett band spilte på en av pubene i nabolaget. Fantastisk å kunne trippe 150 meter bort i nye sko for å kunne drikke en alkoholfri pils og høre på trivelig musikk. Bandet hørtes ut som et poppete Big Bang. Den ene gitaristen hadde en rosa stratocaster. Jeg ble småforelska. Innimellom det andre spilte de en tysk slager som jeg aldri hadde hørt før, og alle sang med. Etterpå tusla jeg de samme 150 metrene hjem, bare gladere, om enn fortsatt litt pjusk.

    Det har vært herlig sommervær hele uka mens jeg har vært inne. Kvelden før jeg ble syk, fikk jeg likevel kjent på den – den frihetsfølelsen som følger med varmen og lyset: Knekke en kald radler på parkeringsplassen utenfor kontoret sammen med en kollega mens dørene til bilen sto på vidt gap. Et stopp innom Aldi. Kjeks og ost og oliven i handlekorga. Vi bredte ut piknikteppet ved Schlachtensee, spilte Qwixx, og det føltes som en sånn sommernatt som kunne vare evig. Det gjorde den ikke, men følelsen var der.

    Siden har jeg ligget hjemme og tenkt på sånt jeg vil gjøre i sommer. Jeg skal stort sett være i Berlin frem til slutten av august (med et avbrudd i Toscana – som jeg gleder meg!), og akkurat nå er jeg veldig fornøyd med det. Semesteret her slutter ikke før et godt stykke ut i juli, men sommer er det likevel, og den vil jeg gjøre det meste ut av. Jeg dagdrømmer om sånt som dette:

    – Utekino. En av de fineste kveldene i fjor var da jeg så Vi har ennå i morgen på utekinoen i Kreuzberg. Kinoen i seg er nydelig – den ligger bak et gammelt sykehus fra midt på 1800-tallet, et mursteinsbygg med store tårn. Og filmen tenker jeg fremdeles på innimellom.

    – Pakke badetøy, solkrem og ei bok og sykle til Schlachtensee eller til Havel eller en av de andre innsjøene etter jobb og ta et bad. Sjøene er noe av det beste med Berlin, men jeg har fremdeles ikke badet i noen av dem.

    – Skrive ute på balkongen på morgenen med en kopp kaffe, før sola titter frem bak treet i bakgården, eller på kvelden, når varmen fra dagen fortsatt henger i lufta.

    – Sykle til Körnerpark. Ligge der på et pledd. Gjemme meg bak solbriller og se på folk som går forbi mens jeg hører på sommerlista mi. Spise en is når jeg går lei.

  • Øyeblikk fra mai: kanalheng, norske flagg og ølhjerter

    Jeg gikk med skrekkblanda fryd inn i mai. Milelang gjøreliste på jobb, helligdager hver uke. En kombinasjon som ikke er helt optimal, men likevel ikke så verst – og for en fin mai det ble, til tross for relativt høyt stressnivå.

    Den starta med Tanz in den Mai. Folkefest i hele Berlin. Jeg hev meg med i siste liten. Leita etter venner i halvmørket blant flammekastere og DJ-båser i Mauerpark. Noen dager senere dro jeg på rundtur nordover med Andreas, som har vært i Berlin de siste månedene på forskningsopphold, og mot slutten av måneden var jeg i Praha på workshop. Og ellers har jeg gjort sånt som dette.

    Haakon var på besøk! Haakon, Andreas og jeg var stipendiater sammen i Trondheim. Så hyggelig å møtes igjen! Det var barhopping i Schöneberg (notis til meg selv og andre interesserte: Sardinen Bar), lørdagsmarked på Winterfeldtplatz, ettermiddagsheng langs Spree med fulle briter, øl og bokhandelbesøk. Og på tampen ble det også tid til aspargesfestival og en liten pause i parken.

    På morgenen den 17. mai dukka Aslaug opp på døra med hjemmelaga norsk flagg. Vi feira dagen med norsk-tysk brunsj, med improviserte lefseruller (skikkelige lefser har de ikke på Edeka), musserende og kanskje den mest imponerende pavlovaen jeg har sett. Det var så hyggelig at jeg helt glemte å ta bilder. Etterpå gikk vi i 17.-maitoget ved Sjømannskirka, i typisk norsk maivær, før vi endte kvelden i en bar som viste Eurovision.

    En annen kveld inviterte jeg meg selv på middag og kino. Jeg hørte på radioen en morgen at det er en oppsving i folk som drar alene på kino. På den ene siden synes jeg det er litt trist? Har vi blitt så mye dårligere på å gjøre ting sammen? På den andre siden er det ganske fint å være sammen med andre sånn på avstand som man er på kino. Le på de samme stedene. Sitte sammen i stillhet minuttet etter at filmen er ferdig. Tjuvlytte til samtalene som sakte starter opp igjen i det rulleteksten går. Jeg så Drømmer, altså Haugerud-filmen, som jeg syntes var fantastisk. Sånn herlig absurd og fin (også hang de masse på favorittstedet mitt i Oslo). Den gjorde at jeg følte meg litt ekstra glad for livet. Og da jeg kom ut, var kvelden enda lys og magisk, og folk satt langs fortauene, og jeg tok en ekstra lang vei hjem.

    Folk er gode på å bare henge i Berlin. Den siste kvelden i mai avtalte jeg og Aslaug å henge i Kreuzberg, ved Landwehrkanal. Kanskje det beste stedet å henge i denne byen? Vi drakk en øl og så på gummibåter gli forbi ned kanalen, gikk videre. Snakka om hvor i Berlin vi kunne tenke oss å bo, Kreuzberg la inn sterke aksjer denne kvelden. Spiste en is, gikk innom en späti med forbausende stort utvalg av øl, satte oss på ei bru og så på band som spilte. Gitar, vokal og sag. Perfekt avslutning på mai.