Kristine Graneng

  • En snartur innom München

    God morgen fra Norge! Jeg er på sommerferie del to – som de første dagene har vært mer som høstferie, men nå endelig begynner å ta seg opp. Mens jeg skriver dette ser jeg ut på sjøen som skimrer innbydende. Kajakken ligger i naustet og venter.

    Jeg hadde ei uke fri i juli også, rett etter at semesteret var over. Lillebror kom til Berlin, og så snart jeg var ferdig på jobb på fredagen tok vi kveldstoget sørover til München.

    Jeg bodde i München et halvår i 2016. Siden har München ligget i minnet som en drøm – som en herlig grønn oase ved foten av alpene. Likevel har jeg bare vært tilbake én gang siden, men når vi planla togturen nedover passa jeg på at vi fikk noen timer i den bayerske hovedstaden. Rikelig med tid til å vise lillebror det aller beste.

    Etter frokost gikk vi til museumskvartalet og til Glyptoteket, som ble bygget første halvdel av 1800-tallet da de tyske kongene kaptes om å gjenskape Hellas i Tyskland. Lyset i bygget er fantastisk, og samlingen også. Høydepunktet var den barberiniske faunen som ligger og bader i lyset fra hvelvingen så fort man kommer inn.

    Aksel koste seg med å se etter kjentfolk i rommet med byster. Jeg var aller mest fascinert over krøllene.

    Da vi hadde sett oss fornøyde, tusla vi videre. Et favorittsted, Ballabeni, ligger like ved pinakotekene. De har fantastisk is. Denne gangen gikk jeg for safran og brente mandler, som kanskje ble litt vel julete, men som smakte vidunderlig.

    Og så: Inn i det aller beste i München. Englischer Garten. Eisbach som driver gjennom parken under piletrærne. En og annen bader som flyter med. Jeg har brukt så mye tid der. I pausene fra lesesalen, piknik med venner, fotballkamp i ettermiddagssola. Vi gikk rolig gjennom i den behagelige skyggen, svingte bortom surferne på bølgene, som jeg føler er obligatorisk når man er i byen for første gang.

    Neste stopp var Viktualienmarkt for lunsj. Der traff jeg tilfeldigvis på min nærmeste kollega i Berlin – litt fortumlende – før jeg og Aksel tok elendige valg på restauranten. Beinmarg og pølsesalat står ikke på lista mi over sånt som må oppleves i München.

    Men utsikten fra St. Peterskirka er fin.

    Så satte vi oss på et nytt tog på ettermiddagen, over Alpene og til Italia.

    Kategori: ,
    Ingen kommentarer til En snartur innom München

  • Berlintapas

    «Hva er favorittdelen din av Berlin?» er et standardspørsmål når man møter nye mennesker her. Jeg lurer på om det er et lurespørsmål. En test for å finne ut om man egentlig hører til. Berlin er så mye, og kanskje nettopp derfor har folk en tendens til å finne seg sitt eget sted i byen – sin kiez, som det heter, sitt nabolag, sin lille landsby – og bli tro til den.

    Men det er mangfoldet ved Berlin jeg liker best. I nabolaget mitt i sørvest er det rolig. Ei travel handlegate, ei håndfull hyggelige kafeer og restauranter, grønne flekker å henge på. Alt jeg behøver, men kanskje ikke helt alt jeg vil ha. Setter jeg meg på sykkelen og tråkker tjue minutter nord er jeg et annet sted. Det er litt mer liv, litt mer hipt. En halvtime østover, og jeg kunne vært i et annet land. Det er alltid mer å utforske her.

    For et par helger siden starta jeg lørdagen på markedet på Winterfeldtplatz. Der er det matvogner og store grønnsaksboder. Jeg kjøpte et olivenbrød, enorme franske nektariner, og ei helt middels lefse med spinat og ost som jeg spiste mens jeg satt i skyggen og hørte på gatemusikantene.

    Det er noen utrolige fasader i området, og også noen veldig hyggelige kafeer. En lørdag i høst når det begynner å bli kaldt skal jeg dra til Winterfeldt Café og drikke sjokolade.

    Men denne lørdagen stoppa jeg på Henry’s og spiste is. Earl Grey og lemon curd.

    På kvelden var jeg et helt annet sted: Gikk fra Hauptbahnhof og langs Spree, drakk et glass vin og så på båtene som fløt forbi.

    I sør har jeg ikke vært så mye enda, men søndagen dro jeg på utflukt. Pakka piknikteppe, bok og matpakke og sykla til Britzer Garten. Kanskje min favorittpark i Berlin? Så stor, med innsjøene i midten, rosehage og vakre bygg. En hel del kriker og kroker, akkurat som jeg liker det.

    Nå blomstret georginene for fult.

    På kvelden dro jeg til et helt annet sted igjen. Kveldssola skinte over Kreuzberg.

    Og jeg inviterte meg selv på middag. En koselig tapasrestaurant (Pico). Spiste kjøttboller og blomkål og poteter (og innså at tapas kanskje er bedre når man er flere).

    Og så var jeg på utekinoen i Kreuzberg, som ligger rett utenfor et gammelt sykehus. Så Wenders’ Der Himmel über Berlin, Lidenskapens Vinger, som var perfekt under stjernehimmelen i Kreuzberg og også en helt perfekt avslutning på ei helg på oppdagelsesferd.

    Kategori:
    Ingen kommentarer til Berlintapas