• Jeg dro hjem til Fosen så fort jeg kunne da det endelig ble påskeferie, for det var meldt fint vær bare én dag og den skulle jeg bruke. Mamma hadde termosen med varmt vann, Kvikk Lunsj og appelsin i sekken, og vi kjørte opp til Sandtjønna i Oldenmarka for å gå innover til Lonen. Fjellet lå stille, bortsett fra fuglene som leika seg i steinrøysa og bekken som bruste, stor av smeltevann. Så stor at vi aldri kom oss helt frem, men fint var det likevel.


  • En dag i ferien jeg og broren min gikk opp på fjellet hjemme, som har veldig fin utsikt selv om det ikke er så veldig høyt. Oppe på toppen hadde vi lunsjpause – også tok vi hver vår vei ned. Jeg tror det er rimelig å slå fast at høydeskrekken er nokså skjevt fordelt i familien Graneng.


  • Det er rart det, hvordan hvor fort tiden går avhenger av hvor du er. Nå er jeg noen dager hjemme og dagene virker så lange. På en god måte. Plutselig får jeg gjort så mye mer, samtidig som jeg har tid til lange kaffepauser og å gå turer når det passer meg. Kanskje er det fordi jeg kan sitte ute i sola lese, kanskje er det fordi kaffen her er så mye bedre, eller kanskje er det rett og slett fordi én gang bygdejente, alltid bygdejente.