Bokhylla mi fylles opp av bøker jeg plukker opp her og der. Ei bok jeg finner i ei eske som står pyntelig på en mursteinskant en søndag jeg går gatelangs, zu verschenken. Et par har jeg plukket med meg på togstasjonen på vei et sted, til tross for bøkene som allerede lå i sekken. Noen har jeg funnet på bordet utenfor kontoret mitt. Der ligger det nesten alltid en fin blanding av feel good og politiske thrillere. Andre har jeg kommet over i de mange bokhandlene i denne byen. Alltid en ny liten butikk å utforske, alltid like vanskelig å gå tomhendt ut.
Men stort sett er bøkene på tysk eller engelsk, og jeg kan virkelig savne å lese på norsk. Jeg sender sinte følelser i retning tollmurer når bøker jeg får akutt lyst til å lese dukker opp i kanaler fra Norge. Men! Snart er det jul og hjemtur, og da tenker jeg det kunne være en god idé å samle noen av de titlene fra denne bokhøsten jeg lengter etter å lese. (Ei liste som bærer litt preg av at jeg ikke er like oppdatert på nyutgivelser som jeg har vært før, men som også bekrefter den gamle trangen til å lese forfattere jeg veit jeg liker.) Hvilke bøker står på deres liste denne høsten?
Foreløpig koser jeg meg med den noe eklektiske boksamlinga jeg har plukka opp de siste månedene. Jeg leste akkurat de siste sidene i Elizabeth Strout sin Tell me everything. Den var fin. «People and the lives they lead. That’s the point.» Og nå venter jeg på at siste bok i The Book of Dust-serien skal komme i posten! Planlegger å bygge fort mesteparten av helga for å henge med Lyra og Pantalaimon. Om boka bare kommer da.
God søndag! I Berlin begynner den beryktede vinteren å nærme seg. Grå, tung himmel. Trærne er i ferd med å gi fra seg de siste bladene. På tirsdag lå jeg på sofaen i stua (utslått med nok en runde forkjølelse…) og så ut på tuntreet som sto som med gyllen manke i formiddagssola. Nå sitter jeg på samme sted og ser nakne greiner svinge seg i vinden. Jeg skulle ønske den fine høsten holdt ut litt lenger.
Jeg har litt vanskelig for å tro at det var forrige uke jeg var et sted med sol som varma, gelato og pinjetrær, men jo da! Etter å ha møtt de nye studentene mine til studiestart her i Berlin i begynnelsen av uka, tok jeg med meg kofferten på workshop i Firenze. På torsdagen diskuterte vi EU sine relasjoner til tredjeland. Jeg drakk kaffe i en labyrint (!) før jeg holdt presentasjon om EU-saken i stortingsvalget. Beliggenheten til European University Institute oppe i åsen utenfor Firenze er helt utrolig.
Dagen etter hadde jeg tid til å utforske byen. Glemmer alltid at jeg virkelig ikke liker å se på ting i folkemengder, og tydeligvis er Firenze fylt med turister selv midt i oktober og man må forhåndsbestille billetter til alt. Så jeg endte opp med å gå rundt i gatene, tenkte på alle historiene statuene hadde kunnet fortelle, tok bilder av fine skilt og kom meg over på andre sida av elva der det var en helt annen stemning. Jeg fant et lite, trivelig sted å spise lunsj i ei smal sidegate (Bistrot Monaconero), perfekt gresskar- og pistasjgelato (Gelateria Della Passera) ved et torg (muligens ikke i den rekkefølgen). Ettermiddagen brukte jeg på shopping i dagligvarebutikken og på å se på et gateband som hadde med seg en dansende miniatyr-Pinocchio. Så viste det seg at Anne også kom fra Trondheim den kvelden for å være med på konferanse, og dagen ble fullendt!
Og så tok jeg tog 16 timer i strekk for å komme tilbake til Berlin. Det tror jeg kanskje ikke jeg kommer til å gjøre igjen med det aller første.
Den første høststormen har kommet og gått (jeg håper det er bra med alle hjemme!). Jeg møtte Amy i København – en siste utflukt i semesterferien – men nå er jeg tilbake i Berlin, og neste uke begynner altså et nytt semester. Jeg kommer nok aldri helt til å bli vant til denne rytmen, men nå er det i hvert fall sikkert at det er høst på ordentlig.
Jeg har lengta litt etter den ei stund allerede, leika med tankene på sånt jeg vil gjøre.
Konserter. Det første høstpirret kom i slutten av august. Det var ei av ukene det var kjøligere i lufta. Jeg var på jazzbaren i nabolaget og hørte en hyllest til Billie Holiday og Ella Fitzgerald med en fabelaktig dansk vokalist. Satt på en litt ukomfortabel barkrakk med et glass rødvin, så for meg regnet mot rutene glitre i neonlyset og tenkte at dette ville jeg gjøre mer de neste månedene. Jeg har allerede rukket en tur til med Ida da ho var besøk, og det var vel så koselig. En kveld skal jeg dessuten sette meg ned og se om det er noe spennende nytt å høre på hos noen av de andre scenene i byen denne høsten.
Gå på kurs. Et av målene mine i høst er å dra på ett eller annet kurs. Hva er ikke så viktig. Jeg er mest interessert i å møte noen nye folk. Jeg var på kajakkurs i sommer, og det var fantastisk. Ei helg i rufsete vær og med slitne armer, men med veldig hyggelige mennesker. Kajakksesongen er dessverre litt på hell, men høsten må da også være ei god tid for andre typer kurs? Foreløpig vurderer jeg tango, blomsterbinding og innføring i akvarellmaling. Også finnes det sjokoladesmaking! Gode muligheter til å finne nye bekjente med felles interesser altså.
Grøt. I høst føler jeg sterkt for å spise grøt! Enkelt og trygt, men med mulighet for uendelig med variasjon. Vil spise havregrynsgrøt med epler og peanøttsmør. Eller med pære og rista hasselnøtter. Byggmelsgrøt, som mamma lagde da vi var små. Grøt fyller dessuten en liten hyllemeter på butikken her, så det bør gå an prøve litt forskjellig uten å legge inn altfor mye innsats.
Bøker. Jeg forhåndsbestilte den nye boka til Philip Pullmann her om dagen. Aller siste bok om Lyra og Pantalaimon. Den kommer i slutten av måneden! Jeg gleder meg sånn! Ellers har jeg ikke så mange bøker jeg absolutt vil lese i høst. Kanskje dette er høsten jeg prøver meg på Wuthering Heights igjen? Eller kanskje vil jeg helst gå inn i en bokhandel, plukke med meg noe spennende og gå rett til en kafé for å lese? Planlagt impulsivitet, YOLO.
Sjokolade i Goltzstraße. Apropos kafé. Det ligger en sjokoladebutikk og -kafé i Goltzstraße, Winterfeldt Schokoladen, som ser fantastisk ut utenfra, men som jeg aldri har vært inne i. Den har blitt til et slags drømmested: Det ringler i døra når jeg kommer inn, kragen på kåpa er slått opp, brillene dugger. Jeg finner meg et sted ved vinduet og får servert en rykende skål kakao, en sånn der man kan spå i sjokoladeflekkene når den nærmer seg slutten. Titter ut på folk som er på vei hjem fra et julemarked i blåtimen. Kanskje er det et snev av snø i lufta.
Øve tysk. Jeg jobber stadig med tysken, men mer tvangsmessig enn målretta. Det går greit med tysken, sånn egentlig, men jeg savner å ikke føle meg så begrensa av språket – vil lage mer rom for meg selv til å fremstå noe mindre langsom og forvirra i hverdagen! I mitt målbilde for høsten sitter jeg på kafé etter jobb en gang i uka – gjerne det koselige antikvariatet som har åpna like borti gata – med kulepenn og notisbok, gjør oppgaver eller stryker under ord jeg ikke kan enda i ei bok jeg leser. (Jeg har nylig oppdaget at det har kommet en juleutgave av detektiv Merkel. Motivasjon.)
Fotografere høstfargene. Jeg kjøpte nytt kamera i sommer som jeg enda ikke helt har fått dreisen på, men nå vil jeg øve, øve, øve. Høstfargene har allerede begynt å dukke opp – på vei til kantina i dag sto neonrosa busker og lyste opp langs veien. Lurer på hva som er de fineste stedene å se høsten utfolde seg på i Berlin? I fjor dro jeg til Potsdam og Sanssouci i slutten av oktober, og det var magisk. Kanskje er det det jeg skal gjøre i slutten av denne måneden også. En søndag med slottsbesøk og en tur innom impresjonistene på Museum Barberini?
God morgen fra Norge! Jeg er på sommerferie del to – som de første dagene har vært mer som høstferie, men nå endelig begynner å ta seg opp. Mens jeg skriver dette ser jeg ut på sjøen som skimrer innbydende. Kajakken ligger i naustet og venter.
Jeg hadde ei uke fri i juli også, rett etter at semesteret var over. Lillebror kom til Berlin, og så snart jeg var ferdig på jobb på fredagen tok vi kveldstoget sørover til München.
Jeg bodde i München et halvår i 2016. Siden har München ligget i minnet som en drøm – som en herlig grønn oase ved foten av alpene. Likevel har jeg bare vært tilbake én gang siden, men når vi planla togturen nedover passa jeg på at vi fikk noen timer i den bayerske hovedstaden. Rikelig med tid til å vise lillebror det aller beste.
Etter frokost gikk vi til museumskvartalet og til Glyptoteket, som ble bygget første halvdel av 1800-tallet da de tyske kongene kaptes om å gjenskape Hellas i Tyskland. Lyset i bygget er fantastisk, og samlingen også. Høydepunktet var den barberiniske faunen som ligger og bader i lyset fra hvelvingen så fort man kommer inn.
Aksel koste seg med å se etter kjentfolk i rommet med byster. Jeg var aller mest fascinert over krøllene.
Da vi hadde sett oss fornøyde, tusla vi videre. Et favorittsted, Ballabeni, ligger like ved pinakotekene. De har fantastisk is. Denne gangen gikk jeg for safran og brente mandler, som kanskje ble litt vel julete, men som smakte vidunderlig.
Og så: Inn i det aller beste i München. Englischer Garten. Eisbach som driver gjennom parken under piletrærne. En og annen bader som flyter med. Jeg har brukt så mye tid der. I pausene fra lesesalen, piknik med venner, fotballkamp i ettermiddagssola. Vi gikk rolig gjennom i den behagelige skyggen, svingte bortom surferne på bølgene, som jeg føler er obligatorisk når man er i byen for første gang.
Neste stopp var Viktualienmarkt for lunsj. Der traff jeg tilfeldigvis på min nærmeste kollega i Berlin – litt fortumlende – før jeg og Aksel tok elendige valg på restauranten. Beinmarg og pølsesalat står ikke på lista mi over sånt som må oppleves i München.
Men utsikten fra St. Peterskirka er fin.
Så satte vi oss på et nytt tog på ettermiddagen, over Alpene og til Italia.
«Hva er favorittdelen din av Berlin?» er et standardspørsmål når man møter nye mennesker her. Jeg lurer på om det er et lurespørsmål. En test for å finne ut om man egentlig hører til. Berlin er så mye, og kanskje nettopp derfor har folk en tendens til å finne seg sitt eget sted i byen – sin kiez, som det heter, sitt nabolag, sin lille landsby – og bli tro til den.
Men det er mangfoldet ved Berlin jeg liker best. I nabolaget mitt i sørvest er det rolig. Ei travel handlegate, ei håndfull hyggelige kafeer og restauranter, grønne flekker å henge på. Alt jeg behøver, men kanskje ikke helt alt jeg vil ha. Setter jeg meg på sykkelen og tråkker tjue minutter nord er jeg et annet sted. Det er litt mer liv, litt mer hipt. En halvtime østover, og jeg kunne vært i et annet land. Det er alltid mer å utforske her.
For et par helger siden starta jeg lørdagen på markedet på Winterfeldtplatz. Der er det matvogner og store grønnsaksboder. Jeg kjøpte et olivenbrød, enorme franske nektariner, og ei helt middels lefse med spinat og ost som jeg spiste mens jeg satt i skyggen og hørte på gatemusikantene.
Det er noen utrolige fasader i området, og også noen veldig hyggelige kafeer. En lørdag i høst når det begynner å bli kaldt skal jeg dra til Winterfeldt Café og drikke sjokolade.
Men denne lørdagen stoppa jeg på Henry’s og spiste is. Earl Grey og lemon curd.
På kvelden var jeg et helt annet sted: Gikk fra Hauptbahnhof og langs Spree, drakk et glass vin og så på båtene som fløt forbi.
I sør har jeg ikke vært så mye enda, men søndagen dro jeg på utflukt. Pakka piknikteppe, bok og matpakke og sykla til Britzer Garten. Kanskje min favorittpark i Berlin? Så stor, med innsjøene i midten, rosehage og vakre bygg. En hel del kriker og kroker, akkurat som jeg liker det.
Nå blomstret georginene for fult.
På kvelden dro jeg til et helt annet sted igjen. Kveldssola skinte over Kreuzberg.
Og jeg inviterte meg selv på middag. En koselig tapasrestaurant (Pico). Spiste kjøttboller og blomkål og poteter (og innså at tapas kanskje er bedre når man er flere).
Og så var jeg på utekinoen i Kreuzberg, som ligger rett utenfor et gammelt sykehus. Så Wenders’ Der Himmel über Berlin, Lidenskapens Vinger, som var perfekt under stjernehimmelen i Kreuzberg og også en helt perfekt avslutning på ei helg på oppdagelsesferd.
