Boka er sponsa av Aschehoug
Det er så mye å glede seg til og over i bokverdenen høsten 2017. Ei av de bøkene jeg har gleda meg mest til å lese i høst, er denne: Blå. Jeg har aldri fått summa meg til å lese Bienes historie, men noe må det jo være med Maja Lunde, har jeg jo tenkt. Og jeg kan bekrefte at jeg gleda meg over denne boka også.
Blå av Maja Lunde
I Blå følger vi to historier. I 2017 seiler 70-årige Signe avgårde på seilbåten Blå over havet. Den gamle kjæresten hennes utvinner isbiter fra isbreen de vokste opp ved. Nå har hun stjålet dem og er på vei for å konfrontere han. Også er det David som er klimaflyktning i 2041 og bor i en leir i Frankrike med dattera Lou, der de hver dag tropper opp hos Røde Kors for å høre om det er noe nytt om den andre halvdelen av familien som de mistet i flukten. Historiene møtes når David og Lou kommer over en seilbåt langt inne i det tørre landet.
Jeg koste meg med Blå, selv om den også føles nokså ukomfortabel innimellom. Den har et slags ulmende driv i måten den blir fortalt på, bit for bit. Noen ganger føles riktignok universet hennes litt trangt, særlig for handlinga som ligger i framtida. Jeg synes det til tider er vanskelig å forstå hvor David og Lou kommer fra, hva historien deres er. Det blir heller aldri sagt rett ut hva som har skjedd med verdenen vår, hvorfor så mange mennesker er på flukt, selv om det blir gitt en del hint. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg litt mer kontekst, mer å jobbe med.
Men i Signes historie, synes jeg Lunde skinner – i skildringene av hjemstedet ved fjorden, seilasen over havet, glimtene tilbake til fortida som aktivist. Selv om konfliktene som i stor grad definerer livet hennes slik vi får fortalt det kan fremstå som vel karikerte, så synes jeg det gir mening i konteksten historien blir fortalt. Jeg liker det når Lunde trekker tråder fra miljøaktivismen på 70-tallet, til aktivisme i nåtida og videre til scenarioer i framtida der det har gått veldig galt. Og selv om handlingen ikke gjør noen dramatiske kast og sjeldent byr på de store overraskelsene – så byr kanskje omverdenen på dramatikk nok i seg selv.
Blå har noen mangler. Det er steder der den gjerne kunne ha skreket litt mer, noen partier kunne gjerne vært kortere, andre mer utbroderte. Samtidig er det virkelig ei historie som sier noe viktig både om naturen vår og om mennesker.
Også er det kanskje høstens fineste omslag med den dypblå fargen og mennesket som er så prisgitt vannet? Det synes i hvert fall jeg.