• Norwegian Wood & Den fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår – Haruki Murakami

    Jeg hadde aldri lest noe av Murakami heller før, så jeg tenkte det var på tide, og det angrer jeg absolutt ikke på. I starten syntes jeg måten han skriver på var ganske tørr. Det er noe med hvordan personene ordlegger seg som tok litt tid for meg å bli vant til. Men når man først kommer ordentlig inn i universet hans, så synes jeg det er veldig, veldig bra, selv om det også til tider kan være nokså ubehagelig. Det er så mye som er så lett å kjenne seg igjen i: hvordan man tenker om seg selv og om forholdet til andre mennesker, hvordan det er så vanskelig å forstå noen når man bare ser dem fra utsiden, hvordan livet kan være så tilfeldig og noen ganger veldig urettferdig.

    Les! Først og fremst Norwegian Wood, men Den fargeløse Tsukuru Tazaki var også super, selv om jeg gjerne skulle ønske den var litt fyldigere.

     

    Analfabeten som kunne regne – Jonas Jonasson

    Om ei jente fra slummen i Sør-Afrika som er fantastisk til å regne og som plutselig roter seg bort i atombomber og svensker. Mens Muramaki sine tilfeldigheter er mer på den realistiske siden, er tilfeldighetene i Jonasson sine bøker helt på den andre siden. Den er veldig lik Hundreåringen – også denne ganske morsom, men jeg må innrømme at jeg ble litt lei etterhvert. Det blir liksom litt for søkt etter min mening. Der Hundreåringen klarte å knytte historien i boka opp til historiske hendelser, henger liksom Analfabeten litt i løse lufta.

     

    Evig søndag – Linnéa Myhre

    Denne boka har jeg måtte tygge litt på. For å være ærlig, vet jeg fremdeles ikke helt om jeg likte den eller ikke, men jeg synes uansett den var fin å lese. Og veldig tøff og modig, for det er så tydelig hvor hardt det har vært å være Linnéa. Den er ganske sterk som en beskrivelse av hvordan det er å ikke ha det helt bra med seg selv. Samtidig følte jeg at det var noen puslespillbiter som manglet – jeg hang liksom ikke helt med bestandig.

    Hva leser dere? Setter masse pris på tips, sånn at lesesommeren min kan vare enda lenger. Det er så godt å dukke ned i ei bok med ordentlige, trykte bokstaver på papir når man stort sett sitter og glor på en dataskjerm hele dagen.


  • Jeg har blitt en gjenganger på Deichmanske. Jeg leser den siste siden i en bok, klapper den sammen så den gir fra seg et sukk, lar den synke inn. Og så rusler jeg meg en tur på biblioteket etter jobb for å finne meg ei ny.

    Doppler – Erlend Loe

    Egentlig leita jeg etter Naiv. Super. Slik jeg har skjønt det, så er den noe alle burde lese, men så fant jeg ikke den, og da ble det Doppler i stedet. Doppler handler om en mann som er lei av folk og av å skulle være flink hele tiden, så han flytter ut i skogen. Slik kan vel de fleste føle det innimellom, uten nødvendigvis å ty til like drastiske virkemidler. Boka er i hvert fall passe absurd, for det blir det når hovedpersonens beste venn blir en elg og målet i livet er å lage en totempæl.

     

    Bikubesong – Frode Grytten

    Jo mer jeg leser, jo mer forelsker jeg meg i Frode Grytten sine ord, og Bikubesong er definitivt den boka han har skrevet som jeg er mest forelska i akkurat nå. Den har 25 korte fortellinger som alle handler om noen i Murboligen i Odda. Noen historier er ganske vanlige, mens andre tar litt av, men alle er de så velskrevne at jeg måtte stoppe opp og lese enkelte partier flere ganger, bare for å se på hvordan ordene var satt sammen.

    Og alle historiene er så fint sammenvevd. Jeg liker det, hvordan de liksom hinter videre.

     

    Popsongar – Frode Grytten

    Popsongar leste jeg rett etter Bikubesong, fordi jeg ikke kunne få nok. Kanskje ble det litt mye på engang, for den satte liksom ikke like mye spor som Bikubesong. Men fin er den, den òg. 24 timar, 24 stader, 24 songar, 24 historier står det på omslaget av novellesamlinga. Aller, aller best likte jeg den første. Bare les:


  • Brenn huset ned – Frode Grytten
    Brenn huset ned handler om The Clash. Som gammel The Clash-fan (hør London Calling og bli frelst dere òg) og ny Grytten-fan, så måtte jeg lese denne. Grytten skriver med slik fantastisk driv. Boka er virkelig verdt å lese bare for de gode skildringene. Så gir det noe ekstra også når man har musikken til Strummer og gjengen summende i bakhodet.

    Eleanor & Park – Rainbow Rowell
    Dette var ei bok jeg plukka opp på biblioteket en dag like før sommerferien begynte og jeg ville ha noe enkelt å lese. Hm, tenkte jeg etterpå, likte jeg egentlig denne? For den er skikkelig typisk tenåringskjærlighetsroman, og noen ganger kan det være litt fint, mens innimellom blir det altfor mye kliss. Stort sett var Eleanor & Park ganske fin, men noen deler ga meg mest lyst til å legge bort boka og håpe på at det ville være litt mindre slikt når jeg plukka den opp igjen: “I don’t like you, Park,» she said, sounding for a second like she actually meant it. «I…» – her voice nearly disappeared – «think I live for you.»

    Men noen deler var veldig fine og ekte, så hvis du liker slikt, så trenger ikke denne være så dum sommerlesning!

    Ellers så gleder jeg meg til å lese masse, masse i sommer. Av alt mulig. Men gjerne noe relativt lettlest, også vil eg lese meir nynorsk, for det gjer eg alt for sjeldan. Noen som har tips til meg?


  • Halvbroren – Lars Saabye Christensen

    Stemmen til Saabye Christensen hang igjen flere dager etter at jeg var ferdig. Han skriver så fint: ser ting på en ny måte, men uten at det kjennes tilgjort, om dere skjønner. Jeg vet ikke hvor mye jeg egentlig trenger skrive om en sånn klassiker, men den handler i hvert fall om Barnum og oppveksten hans, om hvordan det er å være noen centimeter for kort, om broren hans, Fred, som vandrer. I grunn så handler den mye om å lete etter plassen sin.

    (Se tv-serien også, om dere ikke har gjort det – den er helt strålende, bare så det er sagt!)

    Not that kind of girl – Lena Dunham

    Når Lena Dunham forteller om hva hun har «lært», så måtte jeg jo nesten lese. Jeg leste ett og ett kapittel på senga og var i blant litt engstelig for at noen av anekdotene hennes skulle bli med meg inn i drømmeland. Om jeg lærte noe av boka selv, det er jeg litt usikker på. Uansett er det ganske forfriskende med noen som er så ærlig, selv om det er så mye i Lena Dunham sitt univers som blir veldig fjernt for meg.

    Bokhandleren i Kabul – Åsne Seierstad

    Det begynner å bli ei god stund sida jeg leste de siste ordene i denne boka, men jeg synes den er verdt litt omtale uansett. I fjor sommer hørte jeg 101 og én dager på lydbok. Jeg vet ikke helt om det var noe lignende jeg hadde venta meg da jeg begynte på denne. De er i hvert fall veldig forskjellige bøker.

    Bokhandleren i Kabul følger bokhandleren og familien hans, både kvinnene og mennene. Det er kvinner som kjemper for å få arbeide, menn som drar på pilegrimsreiser, jenter som blir straffet for sånt som vi ikke engang ville løftet et øyenbryn over, skildringer av engang vakre områder som nå er minefelt. Det er nok likevel først og fremst kvinnehistoriene som er i fokus – i hvert fall er det vanskelig for meg som jente å ikke sitte igjen med noen tanker om det.

    Det ble ganske mye styr etter at boka ble gitt ut (kort bakgrunn på Wikipedia, for de som er interesserte). Etter å ha lest den selv synes jeg ikke det er så rart. Boka blir på sett og vis fremstilt som en sannhet, men det er vanskelig å tro at Seierstad kan ha så god innsikt i livene til menneskene som er med, i hvert fall i tankene deres. Og jeg synes det skal mye til for å kunne berettige å utlevere noen på den måten. Likevel synes jeg den er verdt å lese med det i bakhodet.

    & me skal bli omskapte – Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland

    Denne boka hadde jeg store forventninger til. Bloggen til Mariell er jo så fantastisk. Elsker hvordan ho skriver om de fine hverdagslige tingene. I grunn er boka til Mariell og Jostein sånn òg, med mye sjokolade, luftballonger og sjampanje. Problemet er bare at det fine hverdagslige blir litt blast når det mangler bunn.

    Boka handler om Jakob som etter et arveoppgjør flytter fra Paris til London for å starte egen sjokoladebutikk i stedet for å ta over familiebedrifta i Norge. Han bryter med familien og satser i stedet alt på forhold til personer jeg dessverre aldri synes vi blir helt kjent med. Hadde det bare vært litt mindre drama og litt mer følelser og bakgrunnshistorier! Jeg koste meg likevel med boka – litt vanskelig å la være når den av og til smakte chilisjokolade og kakao, men jeg er sikker på at den kunne vært så mye bedre med litt kjøtt på beina.

    (Legg merke til det veldig passende bokmerket mitt – det er så fiiint!)


  • For noen dager siden leste jeg de siste sidene i denne boka: Høytleseren av Bernhard Schlink. Boka handler først og fremst om Michael og hans forhold til ei dame som er ganske mange år eldre enn han. Den er ganske kort, men samtidig er det vanskelig å bli helt ferdig med den: Menneskene og situasjonene er så vanskelige å forstå. På samme tid er det så mye som er overførbart til mindre ekstreme situasjoner, og det gjør at den for meg ble temmelig inntrykksfull og sterk. Heldigvis er den både lett og veldig fint skrevet (jeg leste den på tysk, og det gikk helt greit), slik at den ikke ble altfor tung.