Det store målet for ferieturen min i sommer var Vetlefjorden.
En liten fjordarm av Sognefjorden. Der bor onkel, tante og fire søskenbarn. Der er fjellene høye og vannet grønt. Jeg ble ei ukes tid. Sov i campingvogna om natta, våkna til lyden av elva som brusa eller til regnet som knatra på taket. Spilte spill og gikk turer. Leste altfor skummel krim. En dag var vi i Balestrand, en annen dag tok jeg med meg to av søskenbarna mine på tur til besta i Luster.
På forhånd tenkte jeg Trollstigen kom til å bli det verste stykket på vestlandsferien min. Det var såpass at jeg vurderte å kjøre rundt, med sett det før som vikarierende argument. Heldigvis gjorde jeg ikke det. Trollstigen går det an å oppleve mer enn en gang. Og ærlig talt – så lenge man ikke møter busser er veien mer enn bred nok. En formiddag med i det hele tatt lite trafikk var det en fryd å kjøre oppover knappenålssvingene.
Og sånn en fryd å kunne stoppe akkurat der jeg ville!
Jeg var på vei ned til Balestrand, der onkelen min og familien bor, men hadde god tid til å stoppe alle steder som frista. Utsikten på Ljøen, for eksempel. Innover Geirangerfjorden. Der kunne jeg ikke kjøre forbi.
Jeg spurte Karl Kristian om tips til hvor jeg burde stoppe i området. Han foreslo en tur innom Hellesylt Boutique & Bar. Først rusla jeg meg en tur rundt i sentrum og titta på gamle hus og geitestatuer.
Sherlock Holmes Pub på Grand Hotel.
Om jeg ønsker meg et sånt lite hus med grønne vinduskarmer?
På Hellesylt Boutique & Bar satt jeg med en kopp kaffe ved vinduet. Jeg var alene da jeg kom. Da jeg dro var det fullt. Jeg tror de fleste var lokale – noen som var innom for å feire at det var helg med et stykke kake, andre for å slå av en prat. Så veldig god stemning. Akkurat slik er den lokale kaféen i min lille drømmeby også, tenker jeg, Med god kaffe og bøker langs veggene og et smil når du kommer inn døra.
Så bar det videre sørover over flere fjell, opp flere bakker og gjennom krappe svinger. Her representert av utsikta fra Utvikfjellet der jeg også følte jeg bare måtte stoppe.
Jeg dro på ferie alene i sommer. I bilen på vei ut av Trondheim dag i starten av fellesferien var det jeg, mitt nye telt og The Beatles’ White Album over anlegget. Regn mot frontruta, flyt i trafikken.
Første etappe gikk fra Trondheim til Åndalsnes. Første stopp Oppdal. Det er standard å ta en pause i Oppdal på vei sørover. Jeg gikk innom Smak & Behag, mathallen – virkelig imponerende – og kjøpte en heftig krem- og sjokoladebolle som veiamat. Vel over på andre sida av Dovrefjell tok jeg turen innom Avdemsbue for en skikkelig lunsj. Jeg spiste den mens jeg så kyrne beite utafor.
Å reise alene er riktignok ikke det samme som å være alene. Om ettermiddagen kom jeg til Åndalsnes og til Astrid, som jeg studerte med her i Trondheim. Ho viste meg rundt i sentrum. Pekte på gården Åndalsnes har navnet sitt fra og husene som står igjen fra før krigen. Så fint å få oppleve et nytt sted med noen som kjenner det så godt.
Og så kom jeg meg opp på Rampestreken og så vidt ut på rampa – i en julikveld med regn i lufta hadde vi Rampestreken så for oss selv som det går an en sommer da halve Norges befolkning synes å ha tatt turen innom.
God sommer fra et Trøndelag som omsider har skjønt hvilken årstid det er igjen! Jeg dro på vestlandstur de første ferieukene mine. Da jeg kom tilbake var det til Trøndelag på sitt mest bedrøvelige. Regn, vind og ti grader. Bra for de bildene jeg tok på turen – dårlig for alle de planene jeg hadde om å leve sommerlivet utendørs.
Men i går lysna det opp igjen. Endelig. Og jeg pakka sekken og la på vei ut i bymarka.
Jeg bor rett ved marka nå. Fem minutter, og jeg er i skogen. Herlig! Aller helst skulle jeg jo bodd i skogen, men når man først skal bo i byen, så er dette helt topp.
I går gikk jeg først opp til Grønlia. Der ligger ei hytte med utsikt over Skjellbreia, hvor man kan kjøpe middag og kanelsnurrer. Derifra fortsatte jeg opp mot Storheia, tidligere Trondheims høyeste punkt. Jeg tok stien ovenfor Grønlia som var merka «Stien/Skjellbreidalen». Det var en fin sti, selv om deler av den gikk over nokså myrlendt terreng – temmelig vått etter været den siste uka.
Stien går innom Kvistingen. Om det bare ikke hadde blåst så mye som det gjorde, skulle jeg tatt en svømmetur her. Neste gang!
Og så kom jeg opp. Så høyt opp at jeg kunne se helt hjem til Bjugn, med Kopparen der mot horisonten.
Og til Byneset, som er så utrolig grønt og vakkert nå.
Stien fra Grønlia hadde jeg nesten helt for meg selv, men toppen måtte jeg dele på. De fleste går nok fra Skistua.
Det ble en veldig bra tur. Det skal godt gjøres å ikke få en bra tur i marka nå, når man har blåbær som glinser borti lyngen og sol som varmer innimellom. Litt vel strevsomt ble det riktignok på tur ned da jeg tok en ufrivillig avstikker til Lian. Heldigvis var det fint der også!
Jeg var i Oxford i slutten av mai i fjor. Jeg kom dit den dagen det var valg til Europaparlamentet. Jeg og en kollega som var på forskningsopphold i byen spiste middag på en pub mens vi så en gjeng Labour-folk som banket på dører i siste liten. Vi gikk langs elva i Jordan om kvelden, så på kanalbåtene og drakk øl på en terrasse som hang utover vannet. Det føltes smått surrealistisk. En sommerkveld i byen som på mange måter har symbolisert alt det jeg har elska ved England oppgjennom oppveksten. Magi og bøker og store tanker.
Oxford er ganske surrealistisk i seg selv. Med porter, der det liksom skjuler seg egne verdener bak. Det er utrolig at det er mulig. Utenfor murene sitter en hjemløs, innenfor er det egne hjorteparker.
Morgenen etter satt jeg på ei uteservering med utsikt mot Radcliffe Camera og jobba. Også gikk jeg gjennom byen i det som fremdeles var en tidlig formiddag.
