• Orret's Head

    Nå skal jeg fortelle om tre fantastiske dager i Lake District!

    Jeg tok toget opp til Windermere fra Liverpool. Det tok to og en halv time med et togbytte i Preston så var jeg fremme. Jeg hadde bestilt overnatting på to forskjellige steder i forkant, men hadde ingen klar formening om hvordan jeg skulle komme meg mellom, bortsett fra at det skulle skje til fots. Så det første jeg gjorde da jeg kom frem, var å gå innom turistinformasjonen, kjøpe et kart og få litt hjelp til å peile ut ei rute. Første dag skulle jeg gå fra Windermere til Rydal, andre dag fra Rydal til Grasmere, også  skulle jeg bruke den siste dagen til å komme meg tilbake til start.

    Den første etappen var en tur på omtrent 15 kilometer, minus en hel del avstikkere, og gikk langs østsiden av Windermere, først til Orrest Head, deretter til Troutbeck, så til den lille byen Ambleside, før den siste lille biten tok meg til Rydal.

    Orret's Head, Windermere

    Orrest Head er et utsiktspunkt som ligger rett over byen Windermere. Alfred Wainwright, skribenten som er kjent for å ha skrevet den mest berømte guiden til fjellene i Lake District, har skrevet om den første gangen han kom opp på Orrets Head som øyeblikket han forelska seg i fjellene der: «It was a moment of magic, a revelation so unexpected that I stood transfixed, unable to believe my eyes.»

    Windermere

    Jeg ble kanskje ikke like overvelda som Wainwright, men det er et flott syn – innsjøen Windermere som slynger seg bortover landskapet, skogen og de grønne engene, innramma av fjellene langs horisonten. Og de var mye høyere og villere enn jeg hadde forestilt meg. Det er ikke så vanskelig å forstå at man kan bli slått av en slags ærefrykt når man kommer fra det flate, sørlige England og dette åpenbarer seg foran en.

    Crosses Farm

    Veien videre tok meg forbi Crosses Farm, før jeg skar over sauebeiter og kom ned dalen for å krysse elva.

    Det er så mange forskjellige sauer. Disse er de morsomste jeg så. Brunflekkete med lugg og horn.

    Disse var nok litt irriterte over at jeg kom og forstyrra dem i ettermiddagshvilen i skyggen av et stort tre.

    Revebjeller i Troutbeck, Lake District

    Jeg sleit litt med å finne veien over Troutbeck, men kom meg til slutt over og opp til Town End. Der oppe ligger et hus som er ivaretatt av National Trust. Med mørke skyer over himmelen og en kropp som skrek etter lunsj (jeg var så ivrig etter å komme meg avgårde i Windermere at jeg helt glemte planen min om å spise der før jeg gikk), tok jeg meg ikke tid til å stikke innom, men jeg skulle gjerne ha gjort det.

    Troutbeck, Lake District

    I stedet stoppa jeg noen lokale og spurte hvor jeg kunne komme inn på stien videre til Ambleside. «Rett ovenfor her,» sa de.

    Windermere, Lake District

    På veien satte regnet inn. Ei ordentlig sommerskur. Jeg satte på regntrekket, dro opp hetta. Like borti veien møtte jeg på noen tyskere som sto under et tre og venta på at regnet skulle gi seg, og etter en prat om småbyer i Lake District og tyske bakerier, var det bare dråper igjen.

    Windermere, Lake District

    Windermere, Lake District

    Windermere, Lake District

    Og i det jeg fikk det første glimtet av Ambleside sprakk skyene opp.

    Ambleside, Lake District

    Ambleside, Lake District

    Ambleside, den lille byen som ligger i toppen av Windermere. Jeg gikk inn på det første og beste tehuset, Mr H. Tearoom, bestilte suppe og et stort glass vann. Det fine med disse småbyene i de engelske nasjonalparkene er hvor avslappa alt er. Rom for muddy boots og store tursekker. Fremmede som hilser «Enjoy your soup!» når de går ut døra.

    Bridge House, Ambleside

    På vei ut av byen gikk jeg forbi Bridge House, et minne fra ei tid da bekken var omgitt av eplehager i stedet for turister.

    Ambleside – Rydal

    Så var det bare et lite stykke igjen fra Ambleside til Rydal, men kanskje det stykket jeg likte best den dagen, for fjellene lå nærmere og enorme, gamle trær sto og kasta skygge over veien.

    Rydal

    Ambleside – Rydal

    Rydal, Lake District

    Så kom jeg frem til Rydal. Et bittelite sted, bortgjemt mellom trærne, med vertshus og skjulte perler.

    Glen Rothay, Rydal

    Det var ikke vanskelig å finne frem dit jeg skulle bo på for natta – Glen Rothay, et koselig vertshus fra 1600-tallet – med en pub kalt Badger Pub, oppkalt etter grevlingene i nærheten. Jeg spiste pai i et rom med mørke trevegger mens regnet var i gang igjen utenfor, og fikk et glass gin til. Så godt å komme inn til et varmt måltid på et varmt sted etter en lang dag på ukjente stier! Jeg krøp til sengs og sovna før jeg fikk lest så mye som ei side i boka jeg hadde med.


  • West Kirby

    Nå er jeg tilbake fra Lake District, passe mør i beina. Det har vært så fint! Å bare gå og ta innover seg alt det herlige i noen dager – enorme trær,  sauer og revebjeller. Jeg skal skrive om ruta mi når jeg får summa meg til det. Må bare la det synke litt inn først.

    Jeg kom tilbake til et Liverpool uten regn i går kveld, og det skal heldigvis vare noen dager nå. Pause fra kvelder på hybelen med regnet trommende mot vinduet. I stedet skal jeg ut i ettermiddagssola og utforske steder rundt byen jeg enda ikke har vært.

    Forrige søndag var jeg i West Kirby. West Kirby ligger ute på Wirral, halvøya utenfor Liverpool. Det er bare en halvtimes tid med toget, så er man i en koselig, liten kystby. Og går man gjennom byen, befinner man seg plutselig ved ei strand som ser ut til å strekke seg nesten helt til Wales. Der ute ligger Hilbre Island og lokker som en grønn oase i alt det blå, ei tidevannsøy man kan nå ut til når det er fjæra. På veien dit ligger det to andre små øyer. Vi kom ikke lenger enn forbi den første før vi fikk beskjed om at tidevannet var i ferd med å snu. Da vendte vi om og gikk sørover langs stranda i stedet, så seilbåtene som dansa rundt hverandre ute på vannet og trakk inn sjølufta.

    West Kirby

    Hilbre Island, West Kirby

    West Kirby

    West Kirby

    West Kirby

    West Kirby


  • Castleton, Peak District

    Den 17. mai våkna jeg altså opp i et vertshus i Castleton, ute på den engelske landsbygda, langt unna bunader og norske flagg. Da jeg kom ut etter frokosten med tursekken på ryggen, var de i ferd med å tørke bort morgenregnet fra bordene og bakeriet på den andre siden av gata var fremdeles stengt. En døsig og grå morgen i Peak District.

    Jeg hadde hatt et planleggingsmøte med meg selv på morgenkvisten – og denne gangen sjekka kartet nøye før jeg la i vei. Jeg bestemte meg for å legge neste del av turen gjennom Cave Dale før jeg skulle svinge tilbake i retning Hope og togstasjonen. Etter å ha spurt meg for, fant jeg smuget som leda opp til dalen mellom to hus oppe ved markedsplassen.

    Cave Dale, Peak District

    Og så bar det opp gjennom kalksteinsdalen!

    Det var som en eventyrdal. Så utrolig grønt. Store, enslige trær oppe i bergveggen. Også slottet, Peveril Castle, som krona på verket. Slottet er ikke så imponerende i seg selv, men det ble bygget i begynnelsen av forrige årtusen i Vilhelm Erobrerens tid, og dét er ganske imponerende. Jeg ville ikke ha valgt å komme ned denne dalen hvis jeg hadde tenkt å prøve meg på noe.

    Saueklippen! Landskapet er fullt av slike små huler.

    Jeg klarte ikke dy meg fra å hive fra meg sekken og springe opp og ned sidene av dalen. Dette var den beste utsikten: et glimt av hustakene i Castleton, gårdene spredt utover dalen, slottet og sauene som beita oppover sidene.

    Tittei!

    Der dalen slutter strekker landskapet seg utover. Store vidder med steinmurer på kryss og tvers. De er utrolige, steinmurene. Kan dere forestille dere alle timene som ligger bak? Hver stein nøye plassert slik at de kan stå slik og dele markene i hundrevis av år.

    Her oppe møtte på en gjeng som skulle vest og nord mot Edale, mens jeg tok av på en gårdsvei som gikk østover mot Hope.

    Forbi enda flere sauebeiter. Disse er kanskje de fineste sauene?

    Det var bakvind.

    Jeg gikk nedover i retning sementfabrikken. Da jeg sto oppe ved Hollins Cross, pekte han jeg møtte der på fabrikken og sa han likte så godt hvordan det brøt opp i landskapet. Mennesket møter natur. Like ved ligger et stort steinbrudd. En tydelig kontrast til de slake åsene og husene som omtrent er bygget i ett med berget.

    Det hører vel med til historien at jeg rota meg bort på vei nedover her. Plutselig sto jeg langs gjerdet inn til steinbruddet, med et stup foran meg mens store lastebiler veivet opp støvskyer og dundret forbi. Jeg fant en annen vei ned gjennom skogen, og like etter snubla jeg over et par andre turgåere jeg hadde snakka så vidt med helt i begynnelsen av dagen. Tilfeldigheter. Lærdommen er kanskje at de morsomste turene får man hvis man innimellom glemmer bort kartet i sekken?

    Rett før jeg var fremme i Hope rota nysgjerrigheta mi og jeg meg bort igjen. Det ble en liten avstikker til en så fredelig liten krok – vann som klukka i bekken, et teppe av blåklokker. Det perfekte stedet for en pust i bakken.

    Hope, Peak District

    Det var riktignok bare noen minutter igjen før jeg var fremme i Hope. Hope er en landsby som er ganske annerledes enn Castleton. Den føles mer moderne og kreativ, men like hyggelig. Jeg gikk inn på Grasshopper Café, bestilte lokal is og en kaffe som jeg fikk servert én om gangen (så omtenksomt!) mens jeg satte utenfor og leste litt i boka mi om bygde-England og titta i smug på livet i den lille landsbyen. Det var forresten den beste isen jeg noensinne har smakt, tror jeg. Hope Valley Ice Cream, fra Thorpe Farm noen kilometer unna. Så deilig kremete. Bare den var verdt turen.

    Hope, Peak District

    Hope Station, Peak District

    Så fant jeg veien til togstasjonen – en liten stasjon med sauebeiter i alle retninger og utsikt mot fjellene som deler Edale og Hope Valley – og to dager i Peak District var ved veis ende. Så herlig det er å ha noen dager og bare gå. Nå drømmer jeg om en dagstur opp på et av de høyeste fjellene før jeg vender hjemover til Norge. (Og kanskje enda en is fra Hope Valley…)

    Hope, Peak District


  • Winnats Pass, Peak District

    Nå er det vel på tide med neste etappe fra Peak District? Der vi slapp tråden sist surra jeg rundt ved foten av Mam Tor. Nå skulle jeg nedover mot Castleton. Veien gikk gjennom Winnats Pass. Winnats betyr noe sånt som vindporten og går som ei dyp flenge gjennom landskapet. Midt gjennom passet er det en bilvei, men ved siden av går det også en sti man kan følge nedover kløfta.

    Winnats Pass, Peak District

    Winnats Pass, Castleton

    Jeg blir så fascinert av slike ville steinformasjoner. Hadde føttene mine ikke vært så slitne som de var akkurat her, skulle jeg ha klatra opp til toppen av passet og sett innover dalen. Jeg tror det er et flott syn. Men neimen ikke verst å se det nedenfra heller.

    Winnats Pass, Peak District

    Også er det så fascinerende hvordan bittesmå blomster kan klamre seg fast i den lille jorda som finnes på berget.

    Winnats Pass, Peak District

    Speedwell Cavern, Peak District

    Nederst i passet ligger ei av av flere gamle gruver rundt Castleton, Speedwell Cavern. Der nede kan man visstnok reise med båt over en underjordisk sjø.

    Castleton, Peak District

    Jeg fortsatte forbi, motivert av synet av steinbygninger og det første glimtet av slottet Castleton har navnet sitt etter der oppe i åsen bak trærne.

    Castleton, Peak District

    Welcome to Castleton! Castleton er en liten landsby øverst i det som kalles Hope Valley. Det første jeg gjorde da jeg kom fram var å ta av meg tursekken, kjøpe meg en is og strekke på føttene mens jeg så på folk som gikk forbi. Verdens beste følelse.

    Castleton, Peak District

    Castleton, Peak District

    Det var så koselig der. Alle husene er bygget av stein, men med små hager og store trær som gir varme til de kalde fasadene. Det er restauranter i hovedgata («Muddy boots welcome!») og smale sidegater med enda flere spisesteder og små butikker. Jeg kom over en rar liten bruktbutikk borte i en av gatene, og eieren, som hadde bodd i Castleton mesteparten av sitt liv, fortalte meg sånt som turistbrosjyrene ikke forteller. At landsbyen har en barneskole med fem elever, om hva slags folk som brukte å komme innom butikken hans. Også sa han at jeg heller burde ta toget fra Hope dagen etter, i stedet for å dra tilbake til Edale. «They sure won’t execute you if they catch you,» sa han.

    Jeg bodde på et vertshus som het The Castle. Etter en liten runde rundt i byen kunne jeg sitte ute i hagen bak vertshuset med en øl, skrive noen linjer i notatboka mi, og bare ta livet med ro og hvile slitne føtter mens sola var i ferd med å forsvinne bak slottet jeg så vidt kunne se fra der jeg satt, og bak åsene som omgir landsbyen.

    Castleton, Peak District

    Peak District

    Se også innleggene fra de andre dagene i Peak District:
    Peak District: Edale og Mam Tor


  • Edale, Peak District

    Da jeg kom til Liverpool i januar, var det med tursekken på ryggen og en drøm om å gå helgeturer i fotsporene til Elizabeth Bennet og Jane Eyre. Det har tatt ei stund før det har blitt varmt nok i været til at jeg har orka, men nå, når det endelig er nesten sommertemperaturer og mer stabilt vær, går det an. Første mål var Peak District.

    Jeg tok toget til Edale. Edale er i grunn ikke mer enn ei lita grend med vertshus og kirke og gårder og et turistsenter, men godt plassert øverst i dalen med slake fjell på alle kanter. Etter i underkant av to timers toging fra Liverpool, starta jeg turen med å gå noen hundre meter fra togstasjonen og bort til turistsenteret. Jeg hadde ikke lagt ruta for dagen, visste bare at jeg ville opp på Mam Tor og at jeg skulle ende opp i Castleton, men fikk god hjelp der. Dama i skranken spurte «Would you like some spectacular views?» og jeg bare «Yes!» og klarte nesten ikke stå i ro fordi jeg var så gira.

    Utrusta med kart og veibeskrivelser («til høyre, forbi kirkegården og over en liten bekk, så til høyre igjen»), la jeg avgårde.

    Edale, Peak District

    Jeg fulgte stien som gikk over sauebeitet. Det lukta så godt! Ordentlig sau og fjell og grønt gress.

    Edale, Peak District

    Da jeg var på vei gjennom ei av grindene, kom det forbi ei bondekone på firhjuling. Jeg synes det er så gøy med alle de britiske sauerasene, så jeg spurte hva slags sauer de var. Jeg oppfatta ikke helt hva ho sa om søyene (men tror de er Swaledale), men fikk i hvert fall med meg at lammene var mule, en blandingsrase. Så fine de er.

    Peak District

    Edale, Peak District

    Edale, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Stien gikk gjennom gårdstun innimellom. Der var en generasjon i gang med å klippe plena, en annen holdt på i fjøset, men alle titta opp og sa «Hello, y’all right?» da jeg kom forbi. Tenk å bo slik til, med frodige hager, omgitt av gressenger og med Kinder Scout, Peak Districts høyeste fjell, liggende i bakgrunnen.

    Edale, Peak District

    Edale, Peak District

    Jeg ble så distrahert av alle sauene at jeg glemte alt om kart og veianvisninger. Etter en halvtime kom jeg til ei lita bygd med oppslagstavler med referat fra det siste meninghetsmøtet og høner gående langs veien, og innså jeg at jeg ikke hadde tatt til høyre etter den bekken. Da var det bare å rykke tilbake til start.

    Edale, Peak District

    Se på denne vesle! Bak der ser dere veien opp der jeg skulle gå.

    Edale, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Edale, Peak District

    Edale, Peak District

    Så bar det oppover.

    Castleton, Peak District

    Opp til Hollins Cross. Der oppe fra kunne jeg se ned på Castleton, som var endedestinasjonen for dagen. Jeg ble stående der ei stund og snakke med en eldre mann med solhatt og anorakk fra Derby. Han fortalte at han hadde våkna tidlig dagen før, sett på værmeldinga og bestemt seg for at nå ville han gå noen dager i fjellet. Og da jeg sa hvor jeg kom fra, sa han at han hadde fått øvd seg på skandinavisk uttale de siste ukene. Han forma leppene omstendelig og sa: «Greta Thunberg.»

    Se også teppet av klokkeblåstjerner nede i dalen. Er det ikke fint? De vokser jo vanligvis i skogen. Kanskje har det vært trær der før?

    Mam Tor, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Jeg gikk videre bortover ryggen, på veien med steinhellene opp til Mam Tor, Moderhøyden.

    Mam Tor, Peak District

    Mam Tor er med sine 517 meter over havet en av de høyere toppene i Peak District. Ikke så veldig høyt etter norsk standard, men når alt annet er så slakt får man likevel god utsikt. I bronsealderen ble det bygget et fort der oppe – jeg tror alle steinene er rester etter det.

    Mam Tor, Peak District

    Mam Tor, Peak District

    Derifra gikk jeg ned på den andre siden, forbi okser som beita nede i skråningen og ned til nye beiter.

    Mam Tor, Peak District

    Neste etappe, gjennom Winnats Pass og ned til Castleton kommer senere!