Follow:
Bøker

En, to, tre

I mangel på noe nytt å lese, gjorde jeg et lite dukk (vannrett stup?) i bokhylla mi for en stund siden og leste om igjen noen bøker jeg leste for flere år siden. Her kommer min mening om dem!

Nedtelling (Chuck Palahniuk) handler om Tender Branson. Han er det eneste gjenlevende medlemmet fra en sekt som tok masseselvmord, og nå er han selv på vei mot døden i et fly han har kapret. Livshistorien sin forteller han til flyets ferdskriver, båndopptageren som er sikret å overleve når flyet styrter.

Det er en spennende historie; humoristisk og med levende karakterer. Likevel er den også alvorlig, og temmelig samfunnkritisk! Nedtelling er nok ei bok du må fordøye litt etter å ha lest den. Også skrivestilen til Palahniuk er noe utenom det vanlige, men den passer veldig godt til tematikken! Jeg leser veldig sjeldent/aldri denne type bøker, men jeg tviler ikke på at denne er en av de beste i sin sjanger!

I motsetning til Nedtelling, synes jeg ikke noe særlig om Tiendeofferet (Holly Black) i det hele tatt. Boka handler om 16-årige Kaye som reiser fra bar til bar med moren som spiller i rockeband – helt til de en dag blir nødt til å flytte tilbake til barndomshjemmet til Kaye, hos bestemoren. Da hun var liten, hadde Kaye venner som var feer, og ganske snart blir hun på nytt dratt inn i et eventyr. Men denne gangen er ikke feene bare snille.

Jeg synes denne boka er heller dårlig – historien er vanskelig (nesten umulig) å følge med på, den er skrevet noe hakkete, og jeg blir aldri så oppslukt som man skal bli av en god historie. Det føles ikke ekte! Kort oppsummert; jeg skulle ønske jeg satt igjen som noe annet enn et spørsmålstegn da jeg var ferdig med å lese boka.

Små skritt (Louis Sachar) handler om Armhule/Theodore, en svart gutt som nettopp har kommet hjem fra en forbedringsanstalt, som prøver å komme seg tilbake på rett kjøl ved hjelp av å ta små skritt om gangen.

Små skritt er den boka av disse tre jeg liker best, selv om den nok ikke er den beste. Grunnen til at jeg liker den så godt er at jeg blir revet med fra første side av – dette er så godt som den eneste boka som kan få meg til å gråte selv om jeg i utgangspunktet er i strålende humør. Ikke fordi den er spesielt dramatisk, men fordi karakterene er utrolig sterke! Spesielt glad er jeg i vennen til Armhule, 10-år gamle Ginny som har cerebral parese, men som klarer seg veldig bra til tross for det! Boka er skrevet veldig enkelt og rett-frem samtidig som den har en del underliggende tema, som rasisme. Slutten på boka skuffer nok litt om du er eldre enn 14, men begynnelsen veier nesten opp for det.

Små skritt er egentlig fortsettelsen på Hull, men kan leses uten at du har lest den boka først. Noen vil kanskje si at den er på kanten til å være for barnslig, men jeg synes den kler måten den er skrevet på godt, og jeg vil derfor anbefale den til de som er glad i en søt historie!

Share on
Previous Post Next Post

Se også