Nå er det tid for bokprat! Jeg har jo satt meg noen mål for leseåret 2020, ett tema for hver måned. Og det er jo ekstra gøy å kunne dele litt av leseopplevelsene – og tankene rundt hva jeg leser.
I februar er temaet på leselista mi politikk. Hvor starter man? Politikk kan jo være så mye. Jeg laga meg ei mental liste før jeg begynte å tenke på hva jeg ville lese denne måneden. På den finnes politiske memoarer og biografier – kanskje det jeg hadde mest i tankene da jeg satte temaet opp på lista. Men også bøker som skildrer samfunnsfenomen som oppfattes som politisk styrte på et eller annet vis. Bøker som rommer nye tanker om hvilken retning vi skal i og bøker som stiller kritiske spørsmål og setter ting på spissen.
Sakprosa om politikk er det virkelig ikke noe problem å finne. Derimot har jeg vært skikkelig på leit for å finne noe skjønnlitterært som kan passe til temaet. De fleste av de bøkene jeg kommer på er bøker jeg allerede har lest: 1984 av Orwell; Går, gikk, har gått av Erpenbeck; 25. septemberplassen av Solstad; En folkefiende av Ibsen – bare for å nevne noen. Det aller meste kan leses inn i en politisk kontekst, men det er lite fiksjon som jeg oppfatter som veldig tydelig politisk. Særlig er det vanskelig å finne noe som handler om dem som styrer. Er det vanskelig å skrive spennende om maktkamper og politiske prosesser? Føles det kanskje ikke som nødvendig å konkurrere med virkeligheten? Eller er det bare jeg som enten ikke har leita godt nok eller har en for snever definisjon av hva man kan regne som en politisk roman? Har dere noen tanker – eller tips?
Foreløpig både koser jeg meg og blir utfordra av den fine bunken sakprosa jeg har lånt på biblioteket. Der er blant annet Mímir Kristjánsson sin Mamma er trygda og Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Førstnevnte leste jeg ferdig i går, ute i sola nede ved sjøen, med sjokoladebolle og te på termokoppen.