• Boka er sponsa av Aschehoug

    Begynnelser, Carl Frode Tiller

    Begynnelser av Carl Frode Tiller

    No døyr eg faktisk, tenkte eg, det er dette som er å døy. 

    Begynnelser starter på sykehuset. Miljøbyråkraten Terje har tatt sitt eget liv, og nå ligger han på sykehuset omgitt av de nærmeste. Slik både begynner og slutter historien – og derifra tar Tiller oss med gjennom livet til Terje, øyeblikk for øyeblikk: tre dagar tidlegare, dagen før det igjen, 14 år før det igjen. Helt tilbake til barndommen.

    Det er to ting jeg liker særlig godt med Begynnelser. Det første er naturskildringene og hvordan de blir knyttet til refleksjoner om menneskene, slik som fortellingen om sommerfugllarvene som lever i symbiose med maurene, og Terje som kommenterer: «Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vi er borte frå kloden.» Det hele kommer ekstra nært når det ikke handler om utrydningstruede arter i regnskoger langt borte. I et av glimtene tilbake i tid tar Terje med seg dattera si til Gaula og forteller om den utrydningstrua elvesandjegeren som lever på elvebredden der:

    Begynnelser - Carl Frode Tiller

    Det andre jeg liker så godt er tidsperspektivet. Kronologien i boka føles både virkningsfullt og selvsagt, aller mest fordi det er så mye som ligger mellom linjene. Terje som tredve er dessuten så ulik Terje som femten, men samtidig er det bestandig så tydelig at det er den samme personen. Det er et lite kunststykke.

    Alltid når noen snakker om Carl Frode Tiller blir det nevnt hvor mørke bøkene hans er. Jeg ble overraska over hvor lite mørk jeg syntes Begynnelser var. Det tunge henger der som ei slags tåke hele veien. Likevel syntes jeg det var mest fint og sårt om både mennesker og naturen. I hvert fall helt til den søndags formiddagen da jeg leste det siste stykket til frokosten, og grein og grein i takt med at Terje ble stadig yngre, helt til jeg kom til de blanke sidene på slutten og kunne lukke boka. Det er ingenting som er tristere enn å lese om unger som ikke har det greit, synes jeg. Særlig når det blir skrevet så troverdig.

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre