Søndag var det så varmt at man nesten ikke skulle tro det var en dag sent i september, og vi gikk innover nasjonalparken, langs elva. Jeg skulle ønske jeg bare kunne gå og gå og gå, helt til stien endte, men alle eventyr må vel ha en slutt og dette ble slutten på eventyret på Høvringen.
I helga feiret vi besta sin 85-årsdag på Høvringen, og det kunne ikke vært bedre. For mens stormen herjet langs Trøndelagskysten, kunne vi gå i fjellet, spise lunsj og drikke kaffe fra termos på Anaripiggen og speide utover Rondane fra Karihaugen. Og da vi kom ned, fikk vi nystekte vafler og besta spilte bordtennis. (Det siste har jeg fått streng beskjed om ikke å legge ut noen bilder av.)
En dag i ferien jeg og broren min gikk opp på fjellet hjemme, som har veldig fin utsikt selv om det ikke er så veldig høyt. Oppe på toppen hadde vi lunsjpause – også tok vi hver vår vei ned. Jeg tror det er rimelig å slå fast at høydeskrekken er nokså skjevt fordelt i familien Graneng.