• På dager som i dag er det godt å ha dager som i går å lene seg på. Når verden føles så tung, så er det greit å tenke at i går kom jeg meg gjennom skogen og opp til toppen. Selv om jeg måtte spørre om veien to ganger og likevel ikke fant den, selv om orienteringsløpere sprang forbi meg med kart og kompass mens alt jeg hadde var google maps som fortalte meg at jeg var midt ute i en gul flekk av ingenting – ja, selv om jeg satte meg ned på en stubbe og et øyeblikk hadde mest lyst til å rusle hjem igjen, så ga jeg ikke opp og kom meg dit jeg ville til slutt.

    Så i dag, da jeg var i ferd med å gå meg vill i tankene mine, kunne jeg bare tenke meg tilbake til i går og vite at hvis man bare prøver noen stier, så finner man frem, selv om det kan være litt slitsomt.

    Hvis man er heldig kan det dessuten være temmelig fint på veien:

    Det var omtrent her, med utsikt ned på byen, jeg skjønte hvor jeg var (og at jeg ikke var på rett vei). Viste seg at jeg hadde rota meg bort i akkurat samme område som jeg gjorde sist jeg var på Geitfjellet…

    Jeg endte til slutt opp på Våttakammen og gikk derifra og opp. Joggeskoene mine ble degradert til kun tursko etter den strekninga: Det var nesten bare stein og gjørme hele veien.

    Men så verdt det når jeg kunne skimte Fosen på den andre sida av fjorden og da jeg omsider kunne sette meg ned og spise den litt tørre brødskiva mi med salami. For nesten alt smaker godt med litt gjørme på skoene, vind i håret og denne utsikten: For en fin by jeg bor i!