Kristine Graneng

  • Magnet

    Nå er det ordentlig lenge siden jeg skreiv om noe jeg har lest i bokform. Denne våren har vært en god lesevår hvis jeg måler i antall sider, men det har vært et stykke mellom de virkelig gode bøkene. Derfor har det også blitt et stykke mellom bokinnleggene. For jeg veit ikke, jeg – liker dere å lese om bøker andre ikke egentlig liker? Meg gir det i hvert fall ikke så mye.

    Men de bøkene som har noe som treffer meg, de vil jeg jo gjerne skrive om. Så her ei bok til deg som har god tid, er glad i fine formuleringer og vil ha noe gult som forhåpentligvis matcher sommerværet.

    Magnet – Lars Saabye Christensen

    Magnet – Lars Saabye Christensen

    Det er litt av et prosjekt å gi seg i kast med ei bok på over 800 sider, men når Saabye Christensen sitt navn står på omslaget så er det liksom ingen tvil å spore i meg. Da må jeg.

    Som de andre av de store romanene til Saabye Christensen, spenner Magnet seg over et liv. Vi møter unormalt høye Jokum Jokumsen, først som litteraturstudent på Blindern på 70-tallet, boende vegg i vegg med Synne Sager på Sogn Studentby. Jokum sover over eksamen og begynner å fotografere ting i stedet. Deretter følger vi han, Synne og kameraet over Atlanterhavet til San Francisco der Jokum slår seg opp som fotograf og Synne blir både kuratoren og kona hans.

    Jeg elsket Beatles og Halvbroren. Om Magnet så er det nok mer riktig å si at jeg liker den. Jeg liker alle de underfundige formuleringene, betraktningene om fotograferingen, tingene, tid og relasjoner. Samtidig var det deler av boka som ikke ga meg like mye. Særlig passasjene som ligger lenger frem i tid der fortelleren er mer fremtredende synes jeg var litt tråe. Kanskje har måten jeg leste den på også noe å si – det er ikke den enkleste boka å ta med seg i bagasjen, og derfor har jeg og Magnet hatt et av og på-forhold over ett halvt års tid. Jeg har lest noen sider nå og da når jeg har vært på besøk hjemme. Det gjør nok noe med leseopplevelsen når man leser så bruddvis.

     

    Magnet – Lars Saabye Christensen

     

    Sunniva på Kvardagsbiblioteket skreiv også en enda mer entustiastisk omtale for noen måneder siden som virkelig trekker frem de beste sidene av boka på en prikk – les omtalen hennes av Magnet her.

    Har dere lest Magnet? Og hva leser dere nå, noe å anbefale?

  • Høstlesning

    Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har oppdaget novellene før. Jo visst leste vi noen på skolen, og jo visst skrev vi jo faktisk noen selv også, men jeg tror jeg må ha gått glipp av de virkelige gode. De som fanger øyeblikk og enda litt mer. De som forteller en god historie på bare noen få sider.

    Rom ved havet, rom i byen – Frode Grytten

    Jeg ga meg i kast med enda ei av novellesamlingene til Frode Grytten for noen uker siden, for etter at jeg leste Bikubesong og Popsongar i sommer vil jeg bare ha mer. Rom ved havet, rom i byen baserer seg på malerier av Edward Hopper og beveger seg fra havet og inn i byen og handler først og fremst om kjærlighet, på godt og vondt. Jeg liker sånne konsept. Gjør det liksom passe konkret for sånne som meg.

    Stedsans – Lars Saabye Christensen

    «Jeg skulle aldri…» starter alle novellene i denne samlinga, og det er visst mye det går an å angre på. Aller best liker jeg den siste, om han som sykler fra Amsterdam til Paris for å kunne svare j’ai fait de la bicyclette d’Amsterdam à Paris for å imponere jentene i franskklassen når læreren spør hva han gjort i ferien. Kanskje aller mest fordi resten av novellene hovedsaklig handler om middelaldrende menn, og de har jeg litt vanskeligere for å identifisere meg med.

    Og så tilbake til romanene, for jeg leser noen av dem fremdeles òg:

    Den fjerde nattevakt – Johan Falkberget

    «Der kom Johan Falkberget fra,» bruker alltid bestefar å si når vi kjører gjennom Røros på vei til Østerdalen. Helt sida i fjor høst da jeg (på nytt) oppdaga hvor fin bergstaden er, har jeg hatt så lyst til å lese Falkberget, så da gjorde jeg det nå. Den fjerde nattevakt handler om en prest som kommer til Røros med prestefruen og som blir forelska (i ei som selvsagt ikke er kona hans). Det er litt merkelig å lese bøker som det begynner å bli en god stund siden ble skrevet. Noen ganger skjønner jeg ikke helt hva som er ironi og hva som er alvor. Men da er det jo fint at man kan lese bøker litt som man selv vil.

    Flytande bjørn – Frode Grytten

    Enda mer Grytten – denne gang en slags krimroman. Flytande bjørn er lagt til Odda, der en gutt blir funnet død i fjorden og blikket rettes mot beboere på asylmottaket. Hovedpersonen er den lokale journalisten i Bergens Tidende som forsøker å nøste opp i hva som skjer, men kanskje aller mest nøster han opp i stedet han kommer fra.

    Naiv. Super. – Erlend Loe

    Naiv. Super. er jo også en av de bøkene man må lese en gang, men jeg tror ikke det er helt urelevant når man leser den. Jeg plukket den med meg fra biblioteket en av de håpløse ukene der jeg satt og stirret tomt inn i word-dokumenter og hadde mest lyst til å gi opp studiet uten helt å ha noen idé om hva jeg skulle gjøre i stedet. Da var det ganske greit å kunne lese om noen som hadde det litt på samme måte og få en påminnelse om hvor bra helt enkle ting kan være. (Etter å ha lest denne begynte jeg å strikke. Men jeg studerer fremdeles med liv og lyst. Stort sett i hvert fall. Veit ikke helt hvilke konklusjoner jeg skal trekke fra det.)

  • Bokvår

    Halvbroren – Lars Saabye Christensen

    Stemmen til Saabye Christensen hang igjen flere dager etter at jeg var ferdig. Han skriver så fint: ser ting på en ny måte, men uten at det kjennes tilgjort, om dere skjønner. Jeg vet ikke hvor mye jeg egentlig trenger skrive om en sånn klassiker, men den handler i hvert fall om Barnum og oppveksten hans, om hvordan det er å være noen centimeter for kort, om broren hans, Fred, som vandrer. I grunn så handler den mye om å lete etter plassen sin.

    (Se tv-serien også, om dere ikke har gjort det – den er helt strålende, bare så det er sagt!)

    Not that kind of girl – Lena Dunham

    Når Lena Dunham forteller om hva hun har «lært», så måtte jeg jo nesten lese. Jeg leste ett og ett kapittel på senga og var i blant litt engstelig for at noen av anekdotene hennes skulle bli med meg inn i drømmeland. Om jeg lærte noe av boka selv, det er jeg litt usikker på. Uansett er det ganske forfriskende med noen som er så ærlig, selv om det er så mye i Lena Dunham sitt univers som blir veldig fjernt for meg.

    Bokhandleren i Kabul – Åsne Seierstad

    Det begynner å bli ei god stund sida jeg leste de siste ordene i denne boka, men jeg synes den er verdt litt omtale uansett. I fjor sommer hørte jeg 101 og én dager på lydbok. Jeg vet ikke helt om det var noe lignende jeg hadde venta meg da jeg begynte på denne. De er i hvert fall veldig forskjellige bøker.

    Bokhandleren i Kabul følger bokhandleren og familien hans, både kvinnene og mennene. Det er kvinner som kjemper for å få arbeide, menn som drar på pilegrimsreiser, jenter som blir straffet for sånt som vi ikke engang ville løftet et øyenbryn over, skildringer av engang vakre områder som nå er minefelt. Det er nok likevel først og fremst kvinnehistoriene som er i fokus – i hvert fall er det vanskelig for meg som jente å ikke sitte igjen med noen tanker om det.

    Det ble ganske mye styr etter at boka ble gitt ut (kort bakgrunn på Wikipedia, for de som er interesserte). Etter å ha lest den selv synes jeg ikke det er så rart. Boka blir på sett og vis fremstilt som en sannhet, men det er vanskelig å tro at Seierstad kan ha så god innsikt i livene til menneskene som er med, i hvert fall i tankene deres. Og jeg synes det skal mye til for å kunne berettige å utlevere noen på den måten. Likevel synes jeg den er verdt å lese med det i bakhodet.

    & me skal bli omskapte – Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland

    Denne boka hadde jeg store forventninger til. Bloggen til Mariell er jo så fantastisk. Elsker hvordan ho skriver om de fine hverdagslige tingene. I grunn er boka til Mariell og Jostein sånn òg, med mye sjokolade, luftballonger og sjampanje. Problemet er bare at det fine hverdagslige blir litt blast når det mangler bunn.

    Boka handler om Jakob som etter et arveoppgjør flytter fra Paris til London for å starte egen sjokoladebutikk i stedet for å ta over familiebedrifta i Norge. Han bryter med familien og satser i stedet alt på forhold til personer jeg dessverre aldri synes vi blir helt kjent med. Hadde det bare vært litt mindre drama og litt mer følelser og bakgrunnshistorier! Jeg koste meg likevel med boka – litt vanskelig å la være når den av og til smakte chilisjokolade og kakao, men jeg er sikker på at den kunne vært så mye bedre med litt kjøtt på beina.

    (Legg merke til det veldig passende bokmerket mitt – det er så fiiint!)

  • Norske stiler

    Det er ikke ofte jeg kommer over bøker jeg bare må lese, men siden jeg fant Norske stiler av Lars Saabye Christensen i en bokhandel i Oslo i sommer har jeg ikke klart å glemme den. Så da leita jeg den opp på biblioteket her en dag og tok den med meg på toget til Tynset, og det passet helt perfekt, for den er ikke mer enn en tretimers togtur lang.

    Norske stiler er ei samling av stiler av Herbert Ankel med kommentarer fra læreren hans Ørekam, som er det man godt kan kalle meget konservativ. Handlingen (eller stilene, for å være korrekt) er lagt til 60-tallet og Herbert svarer på oppgaver om det meste, alt fra «Fortell om en artig opplevelse» til «Grei ut om FN».

    Jeg synes konseptet er helt genialt. Og boka er skikkelig morsom. Så morsom at jeg nesten lo høyt på toget, og det er det ikke så ofte at jeg gjør. Og den engasjerte virkelig, for jeg ble ganske fortvila på Herbert sine vegne og skikkelig oppgitt over den håpløse lærer Ørekam.