• Skal vi ta en titt på bøkene jeg leste i februar? I februar var temaet på leselista mi politikk, og jeg gjenoppdaga hvor kort vei jeg egentlig har til biblioteket. Fra kontoret mitt er det bort en gang og over ei trapp, også er jeg der – da er det fort gjort å plukke med seg noen flere bøker hjem enn de man egentlig rekker over. Fremdeles har jeg noen liggende jeg kunne tenke meg å komme i gang med så snart som mulig.

    Men nå er det ny måned, ny tema. På tide å sette punktum og oppsummere.

    Politiske bøker

    Det hjelper tilsynelatende på leselysten min å ha en mer strategisk tilnærming til lesingen. Fem bøker ble det i februar!

    Først ut var Knut Arild Hareides Det som betyr noe. Om den har jeg egentlig ikke så mye å si? Det er ei bok som står mer som et monument for et viktig politisk oppgjør i KrF enn den vekker nye tanker. Når jeg leser den to år etter er det i hvert fall lite som overrasker. Siste bok ut var Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Den er et godt innlegg i en del av norsk europadebatt som nesten er ikke-eksisterende. Et tydelig argument for at EU skal spille en helt sentral rolle i framtida og at Norge bør være med. Men enda mer interessant synes jeg er at boka er en god innføring i hva som rører seg i europeisk politikk, utover krisebildene vi stort sett får servert i media. Sten Inge Jørgensen skriver godt og informerende (Tyskland stiger frem er ei anna bok som kommer med sterk anbefaling fra meg!). Aller best er han riktignok når han trekker fram enkelthistorier og knytter dem inn i en større sammenheng.

    Den sterkeste leseopplevelsen jeg hadde i februar var Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson. Det er en personlig skildring av hvordan det er å leve med ei mor som er kronisk syk, men samtidig et spark til oss som samfunn og til trygdesystemet. Det fineste med denne boka er hvor ærlig den er. Hvor tydelig det er Kristjánsson skriver fra sitt eget perspektiv.

    Jeg fant noen politiske romaner også, jeg gjorde det. Jeg fikk noen gode tips fra dere (se her – takk, Stine og Lotta!), men jeg holdt meg til bøker med politikere i hovedrollen denne gangen. Den første jeg leste var Åslaug Hagas I de innerste sirkler. Haga, tidligere statsråd og leder for Senterpartiet, skreiv denne romanen i tida etter at hun trakk seg fra politikken, etter høyt mediepress etter flere uheldige saker. Det ligger en slags thriller og lurer i bakgrunnen, men mest av alt er det maktspill og utførlige beskrivelser av handlingsgangen i statsråd på slottet. Ikke det mest velskrevne jeg har lest og den byr heller ikke på de store overraskelsene. Samtidig er det interessant lesning, både sett i lys av konteksten den ble skrevet i og i dagens politiske situasjon.

    Den andre romanen jeg leste i februar var en britisk politisk thriller: The Knives av Richard T. Kelly. David Blaylock er innenriksminister fra toryene og sliter med sterk kritikk fra alle kanter. Å lese denne var som å lese det jeg vanligvis leser på jobb for tida – om innvandringspolitikk, nasjonale ID-kort og terrorbekjempelse. Den ligger nært opp til dagens politiske bilde og jeg antar at det er en nokså realistisk framstilling av livet i Whitehall – men boka er samtidig ispedd mer personlig drama og action enn det selv Daily Mail klarer å stille opp med. Først og fremst var den underholdende, men kanskje ikke så mye mer.

    Hva leste dere i februar?


  • Nå er det tid for bokprat! Jeg har jo satt meg noen mål for leseåret 2020, ett tema for hver måned. Og det er jo ekstra gøy å kunne dele litt av leseopplevelsene – og tankene rundt hva jeg leser.

    I februar er temaet på leselista mi politikk. Hvor starter man? Politikk kan jo være så mye. Jeg laga meg ei mental liste før jeg begynte å tenke på hva jeg ville lese denne måneden. På den finnes politiske memoarer og biografier – kanskje det jeg hadde mest i tankene da jeg satte temaet opp på lista. Men også bøker som skildrer samfunnsfenomen som oppfattes som politisk styrte på et eller annet vis. Bøker som rommer nye tanker om hvilken retning vi skal i og bøker som stiller kritiske spørsmål og setter ting på spissen.

    Sakprosa om politikk er det virkelig ikke noe problem å finne. Derimot har jeg vært skikkelig på leit for å finne noe skjønnlitterært som kan passe til temaet. De fleste av de bøkene jeg kommer på er bøker jeg allerede har lest: 1984 av Orwell; Går, gikk, har gått av Erpenbeck; 25. septemberplassen av Solstad; En folkefiende av Ibsen – bare for å nevne noen. Det aller meste kan leses inn i en politisk kontekst, men det er lite fiksjon som jeg oppfatter som veldig tydelig politisk. Særlig er det vanskelig å finne noe som handler om dem som styrer. Er det vanskelig å skrive spennende om maktkamper og politiske prosesser? Føles det kanskje ikke som nødvendig å konkurrere med virkeligheten? Eller er det bare jeg som enten ikke har leita godt nok eller har en for snever definisjon av hva man kan regne som en politisk roman? Har dere noen tanker – eller tips?

    Foreløpig både koser jeg meg og blir utfordra av den fine bunken sakprosa jeg har lånt på biblioteket. Der er blant annet Mímir Kristjánsson sin Mamma er trygda og Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Førstnevnte leste jeg ferdig i går, ute i sola nede ved sjøen, med sjokoladebolle og te på termokoppen.


  • Bøker

    Jeg ble sittende å tenke over hva jeg leser da jeg oppsummerte bokåret 2019. Det er mye av det samme. Mange norske nyutgivelser, mye som originalt er skrevet på engelsk. Det er ei utfordring å dytte seg selv ut av komfortsonen i blant og lete etter noe nytt. I fjor leste jeg et par av bøkene i En slags bokklubb – det er en fin måte å finne bøker man ellers ikke hadde lest på. Men i år har jeg lyst til å gjøre en enda større innsats for å eksponere meg for sånt jeg ellers ikke leser så mye av.

    Så jeg satte meg ned og lagde ei liste. Målet er å lese to bøker til et bestemt tema hver måned. Temaene er nøye utvalgt både med tanke på hva jeg har stående i hyllene og hva jeg gjerne kunne tenke meg å lese mer av. En god blanding av temaer som ligger nært og temaer jeg tenker kan utfordre – og noe jeg bare kan tenke meg å lese mer av for underholdningens skyld.

    I januar er det restefest. Da er det nok å ta av. Ved utgangen av året hadde jeg sju halvleste bøker liggende. Ingen av dem er bøker som ikke fenger eller ikke er spennende. Det er bare så fort gjort å hoppe videre til ei anna bok som lokker. Men denne måneden tar jeg grep og skal i hvert fall få lest ferdig noen av dem. Hittil har jeg fullført Autumn av Ali Smith, som var desemberboka i En slags bokklubb (mye fint, mye jeg ikke helt skjønte) og hørt resten av Ligge i grønne enger av Anne B. Ragde (perfekt underholdning når jeg kjører bynesveiene hjem etter jobb). Og da har jeg jo allerede klart målet om to bøker i januar!

    Resten av året blir litt mer utfordrende. Her er temaene jeg har valgt meg for hver måned:

    Januar: Restefest
    Februar: Politikk
    Mars: England
    April: Krim
    Mai: Trøndelag
    Juni: Afrika
    Juli: Tysk
    August: Øst-Europa
    September: Klassikere
    Oktober: Asia
    November: Nordisk
    Desember: Noveller