Kristine Graneng

Det var dugg på vinduene og skodda lå som en tykk ring rundt sletta da jeg våkna tidlig i morges. Jeg slapp Rajsa ut, gikk en tur opp i skogen. Sola lå i striper over veien, men det hørtes nesten ut som om det regna sånn som dråpene falt gjennom løvverket. Ute på myra glitra det. I spindelvev og dråper i lyngen. Det er fint nå i september. Kalde morgener, varme dager.

Det har tatt meg litt tid å vende meg til høsten i år, men nå tror jeg vi har havna i samme spor. Jeg er i hvert fall godt forberedt. På kontoret har jeg stående ei lita tekanne som jeg kjøpte i semesterstartsgave til meg selv. Nå er det mitt lille morgenrituale å gå ned til kjøkkenet på jobb og fylle tekanna – to skjeer earl grey – før jeg setter i gang med arbeidet. Og hjemme har jeg ekstra god te til helgene som jeg drikker med tankmelk i. Jeg har lamull på strikkepinnene og kanelsnurrer i fryseren.

Jeg har funnet mitt lille prosjekt for høsten også. I fjor var det spansktimene med Ida og Jørgen. I år har jeg bestemt meg for å svømme en gang i uka. På torsdag var jeg i bassenget for første gang denne høsten. Jeg er ikke så god til å svømme. Svelger vann så fort noen lager bølger rundt meg, tar pauser for hver lengde. Men så godt det er likevel, når man kan samle alle tankene om pusten og bevegelsene og bare flyte i vannet. Så blir jeg vel bedre etter hvert.

Jo, høsten skal bli fin den!

Sommeren som kom tilbake noen dager. Å sitte ute foran huset med et stort glass kirsebærsaft og strikketøyet. Duften av erteblomster som ligger i den svale vindtrekken.

Den første plomma, stor og myk, og som løsner perfekt fra steinen.

Å pakke niste, sitteunderlag og soppnett i sekken og gå stien som ligger klar rundt åsen til turløpet søndag, men ha dem helt for meg selv. Finne et par håndfuller blåbær på veien, sitte på benken oppe på Hangervåttan og se ned på gården og alt rundt ei stund.

Å kjøre bilen inn på gårdsplassen og bare bli sittende fordi det høljregner ute og jeg har noen minutter igjen av en spennende podkast.

Sauesanking. Gå gjennom gammel skog med myk mose. Komme ut på myra og bli stående og lytte etter bjeller. Hver eneste gang blir vi forvirra av kvigene som går og beiter der oppe, tror vi kan skjelne sauer innimellom. Men så finner vi alltids en sau eller to til slutt.

Stearinlys. Og Arkibald som krøller seg sammen inntil meg når jeg sitter og leser.

«Rajsa!», «nei!» og «slutt å plage katta!». Det er vel de mest brukte ordene på gården her nå. Rajsa er som en trassig treåring, slutter helt å høre etter når Arkibald er i nærheten. Ho biter han i ørene, drar han etter halen bortover stuegulvet. Likevel fortsetter Arkibald å være med på leken. Han sitter noen trinn opp i loftstrappa og terger, akkurat utenfor rekkevidde. Tar noen prøvende skritt mot Rajsa når ho hviler på gresset ute før han forsøker å smette unna. Igjen og igjen.

Forrige uke var jeg så sliten at jeg stort sett bare sov på ettermiddagene. Men torsdag dro jeg inn til byen likevel og tenkte at jeg skulle bruke noen timer på koselige ting. Jeg gikk innom Te- og kaffehuset og kjøpte to typer earl grey, én til kontoret og én til å ha hjemme. Det lukta så godt i handlenettet mitt resten av kvelden. Teen fikk selskap av garnnøster i de fineste høstfargene. Så satt jeg på Sellanraa ei stund og så på folk som sikkert studerer litteraturvitenskap, menn omtrent på min egen alder med jordfarga skjorter og gamle bøker som matcher med en togbillett stukket inn som bokmerke. Etterpå spiste jeg og Ida middag på Kalas & Canasta på Bakklandet, og jeg kom litt seint fordi jeg måtte ta bilder av bryggene, selv om jeg har gjort det så mange ganger før. Da jeg dro hjem var jeg nok enda mer sliten, men desto gladere.

Og da helga kom, passa jeg på å gjøre minst mulig. Drakk flere kanner earl grey med melk fra fjøset i ei lita mugge til, tente stearinlys for første gang på denne siden av sommeren. Plukka fram ei lita bok fra hylla jeg hadde glemt, leste halve sammenkrølla i en lenestol i finstua. Også fikk jeg ånden over meg og laga kirsebærsaft av bærene jeg plukka tidligere i august. Hjemmelaga saft med isbiter i et vinglass, det burde alle prøve. Den ble så god. Nå drømmer jeg om et eget kirsebærtre i hagen.

Så snart forrige helg var over føltes det som om høsten var i anmarsj. Byggåkrene gulnes, rogna står rød i skogen og det lukter høst i den kjølige vinden selv om sola fremdeles varmer. Jeg veit ikke om jeg er helt klar for høsten enda, men jeg omfavner den så godt jeg kan. Trekker inn den klare lufta hver dag når jeg og Rajsa går tur. Det er travelt med en valp i huset. Det har hendt at jeg har kommet hjem og det første jeg har møtt er en villstyring som har glefsa etter anklene mine. Jeg har bitemerker på hendene, på armene, på leggene. Ærlig talt har det hendt at jeg har grått litt også når det har blitt litt for mye. Men mest er det fint altså. Særlig nå, når vi har begynt å gå i skogen. Det tar en liten evighet bare å komme seg opp bakken – det er så mye å utforske på veien – men når vi kommer opp dit plukker vi bringebær, både jeg og Rajsa. Og ho bestemmer hvor vi skal gå, mens jeg løfter unna greiner og titter etter sopp. Det er så fint i skogen nå. Særlig når sola faller på skrå inn gjennom trærne litt utpå kvelden.

Jeg er litt tom for ord om dagen, derfor blir det ingen lister med hverdagsøyeblikk denne søndagen heller. Men de er der altså, selv når det går litt trått. Sånn som karamellpuddingen som har stått i kjøleskapet denne uka. Det er jo bare noen få kyr som melker hos oss enda. Mesteparten av melka får kalvene, så enda har ikke tankbilen vært her og henta melk på denne sida av sommeren. Men Kjersti på nabogården var innom og henta et spann melk i forrige uke, og like etter kom det en karamellpudding i retur. Så fint det har vært å ha noe å glede seg til på kvelden. Og enda finere å ha slike naboer.

Håper dere får ei flott uke!

Kystkulturdagene i Lysøysundet var sommerens faste høydepunkt hele oppveksten min – den helga i august med yrende liv nede ved havna, båter på sjøen og boder med smultringer og lakrisstenger. Nå er det noen år siden jeg har vært der, men i vår en gang satt jeg i England og tenkte hadde det ikke vært gøy å ordne ei fotoutstilling på dagene i år? Og da pappa og Dagfinn sa de ville være med, heiv vi oss rundt og fant fram bilder fra bygda vår.

Dagfinn har fulgt vindmølleutbygginga på Storheia i vår. Det er Norges største vindmøllepark og ligger på grensa mellom Åfjord og Bjugn. Nå er snart alle vindmøllene på plass – 80 kjemper som ruver i landskapet. Bildet over har Dagfinn tatt på en av paragliderturene sine. Noen ser en kirkegård, andre ser penger og strøm – men det er ingen tvil om at det er et stort inngrep samme hvordan man ser det.

Det var så koselig å stå der i helga. Hele bygda samles når det er kystkulturdager, så det var så mange kjentfolk som var innom. Også er det så lett å slå av en prat over bilder – snakke om stedene og fine turløyper og riste på hodet over hvor voldsomme de vindmøllene er. Akkurat disse bildene er riktignok av kvigene våre her på Byneset. De fikk være med hjem, så nå henger de på stueveggen.

Søndag åpna ikke markedet før litt utpå dagen, så da var jeg oppe tidlig. Gikk en tur for å hilse på kvigene som går og beiter langs strandkanten hjemme, drakk en kopp kaffe og leste et par kapitler i Ut og stjæle hester. Også tok jeg med meg noen bokser ut i hagen hos pappa. Opp mot veggen på det gamle fjøset står det et kirsebærtre. Nå skal bæra bli saft, har jeg tenkt.

Men disse spiste jeg med det samme!