Kristine Graneng

Gjengen min er samla rundt kjøkkenbordet. Arkibald ligger på den faste plassen på toppen av bunken med aviser jeg aldri rekker meg gjennom. Rajsa har sovna langflat ved føttene mine, og Svartkatta sitter bak ryggen min og ser ut vinduet. Jeg har fyrt i peisen, passer på å legge på vedkubber etter hvert som de forsvinner. Man må det nå, for det er sju minus ute og da holder det ikke å dra ullgenseren opp til haka og ha de tjukkeste ullsokkene på.

Det har vært så kaldt og mørkt i det siste, men skikkelig hyggelig også. Forrige uke gjorde jeg sånt som å kjøre gjennom regnet for å hilse på ei venninne jeg ikke hadde sett på lenge, dra til byen for å drikke kaffe og gå en tur innom Saksprosafestivalen, og spise fiskesuppe i bursdagsselskap.

Også har jeg plukka sopp. Den første helga i november!

Jeg erklærte soppsesongen for over allerede for en måned sida, da de første frostnettene hadde sneket seg på. Likevel putta jeg soppnettet i lomma da jeg gikk opp i skogen på lørdag. Det kunne jo hende jeg fant noen stakkarer som hadde klart seg gjennom kulda, selv om jeg hadde mine tvil. Og som jeg måpte da jeg kom inn mellom trærne! Traktkantarellene som hadde fått stå i fred noen uker hadde vokst seg skikkelig store. Jeg fant dem langs stien og nedi mosen og mellom steiner – de var overalt! Underveis dreiv jeg og funderte på om de skulle få bli pizza til kvelds eller risotto senere. Da jeg kom hjem var det mer enn nok til begge deler.

Det som ble til overs etter pizzaen tørka jeg og la på glass. Så godt det skal bli utover vinteren! Risotto og gryter og soppsaus til søndagssteken! Hjemmelaga pasta med hvitløk, sitron og kantarell!

Nå er det på tide å legge en ny kubbe på ovnen. Håper dere også finner noen små gleder i novembermørket!

Det er så stille nå. Stille etter stormen. I forgårs satte høstværet inn for fullt. Bjørkebladene piska mot vinduet, vinden tok tak i bilen da jeg kjørte hjem fra jobb. Det kjentes ganske vemodig. Høsten har vært så fin til nå. Nesten bare gylne og varme dager, til tross for at temperaturen har vært under null. Men nå er trærne nesten ribba. Alt ble plutselig så mye gråere, og nå er den her, den mørkeste tida på året. Det er bare å forberede seg.

Jeg er forberedt, tror jeg. Har kommodeskuffa på stua full av stearinlys, kjøkkenbenken full av te. Dagene glir liksom sammen for tida, men det er trygt når de har flakkende lys, ei bok og en rykende kopp ved kjøkkenbordet som fellesnevner. Jeg prøver å ta meg tid til det hver dag, samme hvor hektisk det er. Det er litt verre å ta seg tid til å skrive, men her kommer ei lita liste igjen med fint fra uka som var. Hvordan har deres uke vært?

– Jeg har hatt sånn lyst til å prøve meg på baking med surdeig lenge nå. For to helger siden begynte jeg på en surdeigsstarter. Litt mel, litt vann, og noen dager senere bobla det godt i glasset. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg driver med, men foreløpig ser det ut til at det har gått bra. Forrige helg laga jeg vafler med surdeig – mmm! Lillebror var på besøk og stekte vafler mens jeg vaska gulv, også spiste vi dem til frokost med et glass av fjorårets eplemos til.

Nå er jeg klar for neste nivå. Jeg har fått låne ei bok av en kollega nå med lovnad om at det er en skikkelig surdeigsbibel. Til helga tror jeg at jeg skal prøve meg på brød.

– Vi øver for fullt til konsert med koret mitt. Jeg har jo vært borte ei stund og har enda ikke rukket å komme a jour med de nye sangene. På øvelsen forrige uke da vi kom til en av de sangene som er ukjente for meg enda brøt alle rundt meg ut i så energisk sang at jeg fikk gåsehud. Vi synger Baba Yetu. Fra Civilization IV – hvem skulle tro!

– De vesle rakkerungene våre begynner å bli så store! Hver gang jeg kjører inn på gårdsplassen sitter Rajsa i vinduet og følger med, og så snart en av oss er på vei ut døra, er ho på plass igjen på kjøkkendivanen. Ho med Petter på jakt også – tidlig krøkes den som god krok skal bli. Arkibald får riktignok fremdeles gjennomgå. Så snart de er i samme rom kommer Rajsa for å leke. Biter pusen over hodet og drar han etter ørene. Arkibald har permanent piggsveis, men nå begynner han endelig å slå tilbake.

Og en kveld jeg hadde vært ute av kjøkkenet og kom inn fant jeg dem liggende sånn, side om side. Fem minutter kveldsro.

– Fårikål til søndagsmiddag.

God søndags kveld igjen! Jeg forsøker å holde liv i den lille søndagsrutinen min igjen. Har satt meg til med tekoppen min og tenker gjennom uka som har vært. Det har vært ei skikkelig hverdagsuke – endelig! Jo visst er det spennende å være på farten, men jammen er det godt å bare finne roen og pusle med sitt hjemme også. Som i dag, når jeg omsider har fått tømt kommoden som har stått i gangen med skuffene fulle av rustne spiker og gamle lyspærer. Nå har votter og luer fått plass i stedet. Det føles som en bragd.

Her er annet som har vært fint denne uka:

– Jeg ble så inspirert av Jennifer til å piffe opp havregrøten en morgen denne uka da jeg hadde ekstra god tid. Dette er noe ganske annet enn kanelen jeg vanligvis har på. Min beste kombinasjon foreløpig er en neve blåbær, en klatt mandelsmør, en bit mørk sjokolade og så et lite dryss hjemmelaga granola til slutt. Det er havregrøt verdig lørdagsfrokosten!

– Å sitte på en benk inne i byen i høstsola og spise eplet jeg hadde med i veska. Gravenstein. Det har vært favoritteplet mitt siden vi feira epledagen en gang på barneskolen.

– Det blir mørkt utenfor vinduene lenge før leggetid nå og det er mørkt når jeg står opp. Jeg skulle gjerne ha fått beholde mer av ettermiddagene før lyset forsvinner, men når vinternettene smyger seg på, er det ikke så mye annet å gjøre enn å gjøre det beste av det. Jeg tenner stearinlys til frokost og til middag, og nå legger jeg meg litt tidligere, bare for å ha mer tid med bøkene som ligger på nattbordet. Det er så mye enklere å forsvinne inn i ei anna historie når det er mørkt ute. Akkurat nå leser jeg Jane Eyre – endelig en klassiker jeg virkelig koser meg med. Det er dessuten ekstra gøy å logge leseøktene på Hele Norge leser.

– I går var jeg noen timer i skogen. Den er kanskje på topp nå, rent estetisk. I skyggepartiene slipper frosten aldri taket, mens bladene på løvtrærne fremdeles skinner så fint mot det vintergrønne. Rajsa og Petter var ute og jakta elg, mens jeg var på leit etter sopp. Traktkantarellene har klart seg så fint til tross for flere uker med frostnetter nå. Å leite traktkantarell er en prøvelse for tålmodigheten, men så gøy når man finner dem nede i mosen. Plutselig dukker det opp en hel skog hvis man først har fått øye på én. Dette soppåret får beste karakter. Nå har vi kantareller i fryseren til flere middager gjennom vinteren, og i går slo vi til med hvit pizza med hele gårsdagens fangst.

Det var dugg på vinduene og skodda lå som en tykk ring rundt sletta da jeg våkna tidlig i morges. Jeg slapp Rajsa ut, gikk en tur opp i skogen. Sola lå i striper over veien, men det hørtes nesten ut som om det regna sånn som dråpene falt gjennom løvverket. Ute på myra glitra det. I spindelvev og dråper i lyngen. Det er fint nå i september. Kalde morgener, varme dager.

Det har tatt meg litt tid å vende meg til høsten i år, men nå tror jeg vi har havna i samme spor. Jeg er i hvert fall godt forberedt. På kontoret har jeg stående ei lita tekanne som jeg kjøpte i semesterstartsgave til meg selv. Nå er det mitt lille morgenrituale å gå ned til kjøkkenet på jobb og fylle tekanna – to skjeer earl grey – før jeg setter i gang med arbeidet. Og hjemme har jeg ekstra god te til helgene som jeg drikker med tankmelk i. Jeg har lamull på strikkepinnene og kanelsnurrer i fryseren.

Jeg har funnet mitt lille prosjekt for høsten også. I fjor var det spansktimene med Ida og Jørgen. I år har jeg bestemt meg for å svømme en gang i uka. På torsdag var jeg i bassenget for første gang denne høsten. Jeg er ikke så god til å svømme. Svelger vann så fort noen lager bølger rundt meg, tar pauser for hver lengde. Men så godt det er likevel, når man kan samle alle tankene om pusten og bevegelsene og bare flyte i vannet. Så blir jeg vel bedre etter hvert.

Jo, høsten skal bli fin den!