Kristine Graneng

Så var søndagen her igjen. Sankthansaften attpåtil. Jeg håper dere sitter ved et bål nå og at tida forsvinner i sommernatta. Sommeren kom hit til slutt også. Først forsiktig – solstråler, men isvind. Så på ordentlig. I går var jeg på stranda, dro av meg skoene og vassa ut i havet. Lot bølgene slå oppover beina, ovenfor bretten på buksa, satt i den varme sanden og spytta morellsteiner etterpå. I dag har jeg ligget i den bortgjemte delen av hagen ved katedralen og lest mens humlene har surra i buskene. På vei hjem gikk jeg innom et bakeri og kjøpte et stykke sitronkake. Jeg spiste det mens jeg så Fire bryllup og en gravferd. Søndagsliv i juni.

Denne uka starta jo seint, og resten har gått så fort. Jeg har helt glemt å notere ned de fine øyeblikkene (igjen), men de er jo likevel der. Jeg har jobba hjemmefra, tatt pause midt på dagen for å ligge på ryggen i bassenget og høre på svømmehallydene, de mørke tonene som høres ut som om de kommer så langt bortefra. Jeg har tatt bussen en halvtime for å besøke en ny park. Det var en walled garden der, til min store fornøyelse. Det var bare meg og gartnerne innenfor murene, og jeg kunne være mitt nysgjerrige jeg. Da jeg spurte hva en av blomstene het (en fyldig, burgunderlilla valmue), ga de meg tre store frøkapsler som jeg la i veska og tok med hjem. En bedre suvenir kan jeg ikke tenke meg.

I morgen begynner den aller siste uka mi i Liverpool. Jeg blir rastløs av å tenke på det. Vil fylle tida. Så mange mennesker og steder å si ha det til. Så mange siste ganger. Men jeg prøver å la rastløsheten slippe og bare nyte den siste tida med uforståelig scouse, rosehager og engelsk sommer.

Håper dere har ei herlig uke!

Dette har vært ei så strevsom uke. Jeg har forsøkt å bøte på hjemlengselen med cappuccino på et nytt sted hver dag, nesten blitt påkjørt av sinte biler og følt meg skikkelig alene. Men i dag skinner sola og jeg har vært et sted der det var sand og tidevann sammen med en kontorkompis og hunden hans. Poff! så var hjemlengselen forsvunnet som regnværsskyene. Regnet skal komme tilbake i morgen, men hjemlengselen synes jeg kan holde seg unna ei stund nå.

Her er et knippe av ukas fine øyeblikk. Nå er jeg klar for å fylle blokka med noen nye!

– Spørre «Hi, are there any tickets left for Aladdin?» når jeg er ute i siste liten en mandagskveld – for så å ha hele kinosalen for meg selv og salt lakris fra Berlin i veska.

– Å møte en ny person som forteller at ho veit om et sted i Liverpool der det er et reservat for røde ekorn.

– Da jeg var åtte år og i butikken for å kjøpe lørdagsgodt igjen. Tømte alle myntene i pengpungen, rakk den fram til han i bruktbokhandelen og spurte om det var nok. (Det var det egentlig ikke, men jeg fikk ei bok i retur likevel.)

– Å lese i det store leserommet på Central Library. Et rundt rom med bokhyller langs alle vegger, vindeltrapper mellom etasjene og hvite marmorbyster plassert rundt omkring. Og som er så høyt under taket at det smeller i hele rommet når jeg legger fra meg boka mi på bordet og når han på den andre siden hoster.

– Uværsskyene på den andre siden av River Mersey. Og å være under tak når det bryter løs.

Det er slutt på ei langhelgsuke og begynnelsen på ei uke helt uten røddager. Selv om røddagene nok ikke er helt over her i Liverpool. Jeg var i Berlin i helga, og mens jeg var borte sto byen på hodet. Da jeg kom tilbake søndag kveld var det kaos på togstasjonen. Den vanlige veien ut var sperra, og det var rødkledde folk overalt. Ute i veien, utenfor pubene. Hos naboen tvers over gata henger det en stor fane ved inngangsdøra. Allez, allez, allez. Det er fremdeles rester av rød konfetti i gatene, og også i går ettermiddag så jeg folk gå med røde og hvite flagg stikkende opp fra sekken og skjerf rundt halsen. Liverpudlianerne vet hvordan de feirer.

Dette er den siste måneden min her. I slutten av juni skal jeg hjem. Akkurat nå kunne jeg gjerne reist hjem med det samme – er så tung i kroppen og tom i hodet og savner alt hjemme. Jeg prøver å bøte på det ved å skrive lister over sånt jeg vil gjøre før jeg reiser. Ta toget opp til Lake District. Lese noen flere bøker. Se Yesterday på den gamle kinoen i Woolton. Dra på fjelltur. Gå på museum på den andre sida av elva. Finne nye kafeer å jobbe fra. Men i kveld gjør jeg ikke så mye annet enn å surmule litt og ligge under dyna og se på serier. Det får vel være greit noen dager det også.

Her kommer tradisjonen tro mine fine øyeblikk fra uka som var. Har dere noen å dele?

Rosene som blomstrer i parken utenfor kontoret og lyser opp selv de gråeste regnværsdager. Det er så hyggelig å legge veien om rekka med blomster når jeg går fra en kaffepause, se om det er en ny farge som har slått ut, stoppe opp og trekke inn duften.

På veien hjem fra middag forrige tirsdag passerte jeg og ei av sykepleierne jeg har bodd med den siste måneden den lille franske kaféen på hjørnet og hørte gitartoner innenfra. Der inne satt det tre menn som spilte string swing. Jeg ble så glad. Og da vi bestilte kakao, spurte servitøren om vi ikke ville ha hver vår hobnob til.

Å sitte på uteserveringen selv om vinden truer med å blåse skummet på cappuccinoen avgårde. Søndag ettermiddag gikk jeg til Lark Lane og satt utenfor Pippin’s Corner mens feststemte folk strømmet til de mange restaurantene nedover gata. Så tydelig at det var dagen før nok en Bank Holiday.

Morgener i Berlin. Gå på butikken og handle til frokost, bli stående ved fruktdisken og diskutere med et gammelt ektepar hvordan vi tror papaya smaker. Stikke innom et av bakeriene jeg går forbi på veien tilbake for å kjøpe brezen og croissanter, plukke mynter fra pungen og legge dem på disken. Komme inn til gode venner som har kaffen klar og spise sammen mens vi legger planer for dagen.