• Mandag var det tomt i gangen da jeg kom hjem fra jobb. Vannkoppen sto halvfull, fillerya lå sammenkrølla i et hjørne, men Raja var ikke der. «Hvordan går det med henne?» spurte jeg Petter, visste egentlig svaret. «Nå går det bra,» svarte han.

    Gode, myke Raja.

    Raja

    Raja

    Raja

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Raja

    Godt nytt år, dere! Jeg har riktignok satt nyåret på vent enn så lenge, for tirsdag kom influensaen snikende. Så jeg lar jula være i huset litt til. Tømmer pepperkakeboksen, selv om det bare er de kjedelige uten non stop igjen. Lager havregrøt med kardemomme i. Titter på Tour de Ski og leser de siste avisene fra 2017. Grana står og drysser foran vinduet, og utenfor laver snøen ned ett sekund og fyker avgårde i det neste. Det er ikke vanskelig å late som om det fremdeles er de siste dagene i desember.

    Men så er vi jo allerede i 2018, og 2017 har blitt et år for historiebøkene. Det har vært et tøft år, men også fullt av så mange fine stunder, selv når det har vært på det tyngste. De øyeblikkene har jeg jo delt av gjennom hele året – 51 innlegg om noe av det som har varmet i de ukene som har gått. Når 2017 nå er omme, tenker jeg det er tid for et tilbakeblikk på de store hendelsene, de som betyr litt ekstra i det lange løpet.

    Masteroppgave

    Master

    → Å skrive masteroppgaven

    I midten av mai leverte jeg masteroppgaven min i Europastudier. 70 sider om innvandringsdiskursen i Brexit-valgkampen. Å skrive den oppgaven er noe av det mest givende jeg har gjort, men også det mest strevsomme. Formen halta hele våren. Den siste måneden var jeg sikker på at det aldri kunne gå, satt på kontoret hos veilederen min og spurte fortvila om hva jeg skulle gjøre om jeg ikke fikk hodet til å henge med. Men så gikk det på et vis likevel – det er rart hvordan kroppen liksom kan ta seg sammen og fokusere på én oppgave, selv når alt annet virker så fryktelig vanskelig. Og i midten av juni kunne jeg feire at jeg var ferdig med to år som har lært meg så mye, både om meg selv og verden utenfor.

    Kvige på beite

    Maren i fjøset

    Kvige på beite

    Petter og Raja

    Byneset

    Haugan Nordre

    → Å flytte sammen

    Det aller fineste dette året var da Petter spurte om jeg ville flytte inn hos han. I slutten av juni lånte jeg den lille grå golfen til bestemor og bestefar og tok med meg sakene mine fra byen og ut på Byneset. Dagene blir ganske annerledes, både på godt og vondt, når bussen bruker en time inn til byen, og store deler av hverdagene mine fremdeles foregår der. Det er mindre tid til å være impulsiv på samme måte som før, mer tid til å ta det med ro. Men jeg setter sånn pris på det, hver eneste dag, å kunne komme hjem til en som får meg til å le.

    Det kribler dessuten fremdeles i magen når jeg står oppe på toppen av bakkene her og ser hvordan skyene veller seg opp over fjellene der fjorden ender, og hvordan gårdene ligger oppe på haugene og skuer utover sletta.

    Thessaloniki

    Mundal Hotel, Fjærland

    Steinovnsbrød

    Mamma

    → Å reise langt bort (og litt nærmere)

    Allerede i begynnelsen av 2017 satte jeg meg på et fly og reiste så langt bort som jeg aldri hadde vært før. På kartet som viste hvor vi fløy dukket steder som Delfi og Korint opp, byer jeg har tenkt bare finnes i gamle historier. Jeg besøkte Dagfinn, broren min som var på utveksling i Thessaloniki, gikk gjennom gater med appelsintrær og palmer og frøs som jeg nesten aldri har gjort før i den kaldeste vinteren på tjue år. Så surrealistisk. I april dro jeg til Berlin med utdanningskomiteen i fylkestinget for å lære om yrkesfagopplæring. Ferieturene i sommer gikk til besta i Luster og mamma i Østfold. Det er så spennende å besøke steder som ligger så fjernt fra hverdagen her hjemme, men vel så fint å kunne oppdage alle gjemte kroker i vårt eget land.

    Kantareller

    Sauleiting

    Studier

    → Å få min første fulltidsjobb

    Da jeg var ferdig med mastergraden, var jeg forberedt på å være arbeidsledig ei god stund og hadde dessuten behov for en skikkelig lang ferie. Men tida da dagene stort sett gikk til å plukke blåbær og kantareller varte kortere enn jeg hadde forestilt meg. I september begynte jeg i min første ordentlige jobb. Jeg var så heldig at de hadde bruk for meg på det gamle instituttet mitt på NTNU. Siden da har jeg jobba fulltid med å hjelpe studenter og som assistent på et forskningsprosjekt, og dét på et sted med så mange hyggelige folk som bestandig har noe interessant å fortelle i lunsjen.

    I oktober sendte jeg dessuten inn en søknad på et doktorgradsprosjekt jeg så inderlig håper jeg får jobbe med de neste årene. Krysser fingrene for at 2018 bringer et positivt svar.

    Kwan

    Ida Lise Letnes

    Byneset

    Kari

    Noy, Korsvika

    → Gamle og nye vennskap

    I året som har gått har det vært vanskelig å finne tid og energi til å treffe alle de jeg ville. Det er vel også gjerne sånn det blir når de fleste av vennene mine er i den samme fasen av livet som meg – på vei bort fra den flytende studenttilværelsen og inn i faste rutiner og sånt som gjør at hverdagen blir annerledes. Eller som bor et helt annet sted. I Oslo, på Snåsa, i Bergen, i det store utlandet. Da er det godt å ha venner som bestandig er der selv om vi ikke treffes så ofte som vi skulle ønske. Som man en gang i blant kan møte på Mormors for å drikke kakao med, dra hjem til for brettspill i bunad, eller kvelder i teateret og likevel føle at det ikke var så lenge siden sist. I fjor fikk jeg dessuten også besøk helt fra Thailand av Noy og Kwan. Og jeg traff nye venner på uventa plasser, sånn som Ingrid som kom bort og sa hei en dag jeg tok bussen inn til byen og Karoline som sendte ei melding på instagram og inviterte med på tur.

    Tomater

    Gulrøtter

    → Kjøkkenhagen

    «Pass på så det ikke blir kaldt for tomatene» var en gjenganger sist vår, da tomatfrøene sto i gamle jordbæresker med jord på kjøkkenbordet og spirte. Kjøkkenhagen, i dobbel forstand, har gitt meg så mye glede. Det er fint når det vokser, og det å gå og stelle med plantene var noe av det koseligste i 2017. Å prikle tomatplanter, tynne gulrøttene i åkeren og luke ugress, og å se hvordan det ble grønnere og grønnere for hver dag. Vi kunne høste tomater helt til vi flytta fra loftet i midten av desember, og gulrøttene ligger lagra i kjelleren. Nå drømmer jeg om squash og gresskar, reddiker og salater i åkeren ute, og krukker med krydderurter i vinduskarmen inne. I år blir det kanskje.

    Orkanger

    Katter

    → Å si ja til fotooppdrag

    Da jeg leverte masteroppgaven og enda ikke visste helt hvor veien skulle gå etterpå, oppretta jeg enkeltpersonforetak. Min egen lille bedrift. Jeg har tatt noen fotooppdrag gjennom tiden, men liksom aldri satsa noe særlig. Det vanskeligste er å ta på meg sånt som jeg føler jeg ikke har full kontroll på, synes jeg. Er så redd for å skuffe. Men forrige sommer bestemte jeg meg for å prøve likevel. Bare si ja. Det har vært så verdt det, særlig når jeg ser at bildene blir brukt her og der.

    Paragliding på Rømmesfjellet

    Byneset

    Og til alle dere som leser: Tusen takk for følget gjennom 2017! Takk for alle koselige kommentarer, likerklikk og andre tilbakemeldinger. Jeg håper dere blir med videre i 2018.

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Når jeg skriver dette, ligger jeg på sofaen i stua og spiser pistasjis rett fra boksen med pleddet trukket oppunder armene, selv om jeg jo kanskje heller skulle gjort noe annet. Tatt oppvasken som fremdeles står der etter lørdagsmiddagen. Tørka støv av skrivebordet. Lest litt fag. Men noen ganger er det bare det man må gjøre – hvile. Om man ikke vil at alle tankene om det man ikke får gjort, at man ikke strekker til, skal feste seg som en klump i brystet. For da får man i hvert fall ikke gjort noe.

    Det er ikke så lenge siden hørte jeg noen snakke om det å hvile på radioen: Det handler ikke om å ikke gjøre noe, det handler bare om gjøre noe annet, om å la hodet få fred, sa de. Det stemmer nok, tenker jeg. For meg hjelper det å legge bort telefonen, koble ut resten av verden, legge bort alle inntrykkene, alle forventningene og kravene og bare være der jeg er, bare være meg. Og da gjør jeg noe av dette:

    Kjeks

    Et ettermiddagsrituale

    Den tida vi ikke hadde internett her oppe på loftet, og jeg fremdeles var fri og hadde all verdens tid, laga jeg meg et slags ettermiddagsrituale. Satte på tevann på kjøkkenet eller fylte i espressokanna. Hørte det putre mens jeg skar opp vannmelon i biter eller fant frem ei kjeks fra kjøkkenskapet. Tok med meg alt ut i stua, satte meg i lenestolen og fant frem ei blad eller ei bok.

    Det er noe med det å gi beskjed til hjernen om at nå er det pause. Lage et lite pusterom der det ikke er plass for alle de tankene som ellers trenger seg på. Også er det noe med det å kunne forsvinne inn i en annen verden ei stund. I sommer leste jeg Fernweh, om livet i havet, skummende bølger og mennesker som flytter til den andre siden av kloden. Det går det an å drømme seg bort i.

    Skogen

    Å kjenne at kroppen er der

    Det er så fort gjort å glemme å lytte til kroppen.

    I sommer kjøpte jeg meg ei treningsmatte, ei som er så tykk at den er god å ligge på og så aprikosrød at den er vanskelig å glemme bort der den står i hjørnet på stua. De dagene jeg er skikkelig sliten og lei og egentlig ikke orker noe som helst, legger jeg meg på matta midt på gulvet, lukker øynene og bare kjenner etter at kroppen er der. Rører på de minste musklene og sørger for at de slapper av. Vrikker litt på tærne, på anklene. Strammer musklene i lårene, slipper. Lager knyttnever og spriker med fingrene.

    Det hjelper. Ikke bare fordi det gir meg noe å fokusere på, men også fordi det er så godt å slippe spenninger jeg nesten ikke veit at er der før jeg kjenner etter.

    Tida som forsvinner ute

    Mens kveldene enda er lyse, går jeg en tur i skogen når jeg kommer hjem. Det er så stille der, men likevel så mye å legge merke til. Fuglene som letter når en kvist knekker under foten min, soppene som vokser under gamle, mosegrodde grantrær, ekorn som blir sittende høyt oppe og se ned på meg når vi legger merke til hverandre. Det er det samme som skjer når jeg er hjemme på gården ved havet, går over svaberget og i fjæra, klyver opp på bergknausene og vinden rusker i håret. De håpløse tankene flyr avgårde, resten samler seg, blir enklere å hanskes med.

    Også er det så godt når jeg kommer inn døra, kjenner at beina er slitne, men hodet lettere.

    Ei maske, to masker, tre masker

    Noen ganger er det viktig for meg at det jeg gjør blir noe, at det ikke føles ut som om tida løper fra meg og jeg bare driver dank. Da tar jeg frem strikketøyet. Det er så beroligende å strikke, maske for maske, se at noe vokser frem på pinnene, tenke på hvordan jeg skal pakke det inn og gi det bort til jul eller se for meg den første dagen jeg kan gå på jobb i ny kjole.

    Det er fint å bruke hendene til å lage noe. Akkurat nå er strikking mi greie. Strikking og kanelboller.

     

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagreLagreLagre

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Skrivebord – Høst 2016

    Hei, og god søndag!

    Etter ei hektisk uke er det godt med en stille søndag. Jeg ligger på sofaen med en liten pus som sover i armkroken min, titter på serier og drikker kaffe. Tømmer hodet, rydder plass for ei ny uke. Hverdagene mine ble brått litt annerledes enn jeg hadde planlagt denne høsten – på en bra måte, altså. Men det betyr samtidig at jeg må være ekstra flink til å ta vare på pusterommene. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om det neste uke, om å hvile og roe ned. Det er så viktig.

    Samtidig har det blitt en del flere av dere som leser i det siste. Det er så gøy å skrive også da, og utover høsten har jeg en god del ideer til hva jeg gjerne vil dele. Vil så gjerne skrive mer om livet på bygda og om å gjøre ting som både er bra for seg selv og miljøet, tenker jeg. Så hadde det vært fint å vite hva dere har mest lyst til å lese også. En stille søndag er jo en fin anledning til å høre etter. Har dere noen ønsker til innlegg? Kanskje noen spørsmål, tanker eller funderinger? Skriv en kommentar, send ei melding på instagram eller en e-post.

    Setter sånn pris både på at dere leser og på å høre fra dere!

    LagreLagreLagreLagre


  • Bussen min stopper halvveis inn til byen noen ganger, så jeg må ta sekken på ryggen og stå ute ved veikanten og vente på den bussen som kommer trillende ned bakken og tar meg med videre. Vanligvis står vi flere der. Tripper utålmodig, fikler med mobilen. Smiler litt til hverandre. Men en av dagene for noen uker var det ei som kom bort til meg. «Hei, er det du som er Kristine?» sa ho. Det var Ingrid.

    Det er ikke bestandig så lett å bli ordentlig kjent med nye folk når man flytter til et nytt sted. Selv når man flytter sammen med en som allerede har en omgangskrets og kan ha nokså grei oversikt over hvem folk på bygda er, så er det noe annet å virkelig bli kjent med noen. Å få en venn eller to. Kanskje skulle jeg helst ha begynt å synge i det lokale koret eller blitt med i idrettslaget, engasjert meg i ett eller annet. Men så strekker liksom ikke tida til heller. Da er det fint at det finnes folk som stopper opp og sier hei.

    Bosbergheia

    Ingrid foreslo at vi kunne gå på tur en dag, mente det ville være fint på Bosbergheia. Jeg våkna forrige tirsdag til grått vær og regn mot soveromsvinduet, mens yr varsla skyfri himmel. Sendte ei melding og spurte om vi kanskje kunne utsette avreisen en times tid. Og da klokka var der, elleve blank og fortsatt bare formiddag, hadde været letta, og vi var klare for tur. Så fint det er å kjenne noen som veit hvor det er fint å gå (og som liker å gå dit!)!

    Veien opp til Bosbergheia var lang og bratt og skikkelig strevsom for ei med kondis tilnærma lik null, men den var også bringebærbusker og sauebjeller og blåbær og kviger som kom ramlende ned bakkene. Og uansett hvordan pusten river i halsen og beina føles som geleklumpér, så er det liksom alt glemt når jeg kommer opp på toppen og ser Hangervåttan og Orkanger og ferga over til Flakk og nesten helt hjem i dobbel betydning, og vi kan spise niste og snakke om alt det vi aldri har snakka om før.

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre