• Rondane

    Den første dagen vår i Rondane parkerte vi bilen på Straumbu og gikk opp til Bjørnhollia. Det var bratte strekk gjennom skogen, før vi kom inn i fjellet, inn til steinete stier og endeløs reinlav. Bjørnhollia er ei DNT-hytte som ligger ved inngangen til nasjonalparken. Siste stopp før fjellheimen. Den ligger så fint til i dalsida også, like ved ei elv og to små innsjøer, et steinkast unna ei gammel sæter. Så herlig sjarmerende, med små, koselige bygninger, ringet inn av en steinmur og med dikt av Hans Bjørli på do:

    Vi sitter i slørblå junikveld
    og svaler oss ute på trammen.
    Og alt vi ser har dobbelt liv,
    fordi vi sanser det sammen.

    Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
    av sunkne solefalls-riker
    Og blankt som ting av gammelt sølv
    er skriket som lommen skriker.

    Og heggen ved grinda brenner så stilt
    av nykveikte blomsterkvaster.
    Nå skjelver de kvitt i en pust av vind,
    – det er som om noe haster…

    Å flytt deg nærmere inn til meg
    her på kjøkkentrammen!
    Den er så svimlende kort, den stund
    vi mennesker er sammen

    Rondane

    Rondane

    Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Vi brukte omtrent to timer opp, nok til å bli så svette og varme at et bad i iskaldt fjellvann før middag oppe på hytta var en god idé. Og etterpå satt vi ute i den varme kvelden, vifta bort mygg og lente oss alle over kartet for å se nærmere på ruta for dagen etter.

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Her vi bor er det sju kilometer til nærmeste butikk, og jeg sitter på bussen en time for å komme meg på jobb om morgenene og enda litt lenger for å komme tilbake. Likevel har det gått ganske greit uten egen bil. Det er en luksus at bussene overhodet går i ukedagene – det veit de fleste som har vokst opp utenfor en by – og da tenker jeg at jeg helst vil ta den når jeg kan. Men noen ganger er det absolutt nødvendig å kunne kjøre når man bor ute på bygda, sånn som en søndag når du gjerne kunne tenke deg å treffe en venn i byen og bussen overhodet ikke går eller når dalen på den andre sida av fjorden ligger i ei strime av sol og lokker så fint.

    Så denne uka kjøpte jeg min aller første bil: en som er akkurat passe stor til å dra ut på eventyr med. Onsdag ettermiddag pakka jeg ivrig middag i ryggsekken og vi la ut på den første ordentlige turen med bilen – til Hommelvika for å gå opp langs Homla.

    Homla

    Skogen var så stille og fredelig. Den første etappen gikk opp og ned, først gjennom frodig løvskog og så gjennom gammel, skjeggete barskog. Stien kommer ned igjen til Homla ved Buhølen. Der tok vi en pause for å spise maten fra sekken og se på småfisken som hoppa i elva. Det er et lite under at de klarer seg i tørken. Det er ikke så mye vann noe sted nå – det hadde nesten gått an å hoppe fra stein til stein hele veien oppover uten å bli våt på beina.

    Men det var likevel frodig langs elva. Blå blomster i forskjellige varianter tittet opp mellom bregnene. Denne, for eksempel, som jeg ikke har klart å finne ut hva heter. Noen som veit?

    Homla

    Dølafossen, Hommelvik

    Etter en time eller to kom vi frem til Dølafossen. Det var et magisk sted. Jeg kunne sikkert ha sittet der i flere timer, bare hørt på vannet som brusa og fulgt med på hvordan det hang som slør i vinden nedover bergveggen. Sett på de mange øyenstikkerne som hang i lufta som små helikoptere, summingen deres så vidt hørbar over bruset fra fossen. Berget selv lå lag på lag i spennende mønstre, og innimellom klamret det seg fast en og annen blåklokke.

    Dølafossen, Malvik

    Dølafossen, Malvik

    Det er visst enda en større foss som ligger lengre opp i elva, Storfossen. Men det går jo an å få overdose av flotte fosser, så den sparte vi til en annen tur.

    LagreLagre


  • Mathew Street, Liverpool

    Mathew Street, Liverpool

    Den tredje dagen min i Liverpool våkna jeg nesten stemmeløs etter konserten, men til blå himmel og gater som var i ferd med å våkne. Jeg gikk ut på jakt etter frokost igjen, fant et hyggelig sted med gode pannekaker og ordentlig cappuccino der jeg skreiv hilsninger på postkortene jeg hadde kjøpt dagen før og funderte på hva jeg skulle gjøre resten av dagen.

    Liverpool

    Love Thy Neighbour, Liverpool

    Cappuccino

    Love Thy Neighbour, Liverpool

    Liverpool

    Jeg fikk tips om å dra innom Central Library, så etter frokost la jeg det inn i kart-appen min og begynte å gå. Det er rart hvordan byer kan være så mye forskjellig. Det jeg hadde sett av Liverpool til da var mest små mursteinshus med rosehager og handlegater. Plutselig sto jeg midt i et vell av statuer og romerske bygg. Jeg gikk innom Walker Art Gallery, så på flere statuer og malerier sammen med unger i blårutete skoleuniformer, før jeg gikk videre til biblioteket.

    Walker Art Gallery

    Walker Art Gallery

    Walker Art Gallery

    Walker Art Gallery

    Central Library

    Liverpool

    Liverpool

    Liverpool

    De siste timene mine brukte jeg i Sefton Park. Tilbake der jeg startet. Jeg liker å dra tilbake, har alltid vært sånn, samme om det handler om steder, bøker eller mennesker. Det føles så trygt å ha noen holdepunkter. Det finnes jo alltid noe nytt i det kjente óg. Som for eksempel denne hunden, eller ekornene og duene mellom trærne, eller hun jeg møtte langs vannkanten som sto og fotograferte øyenstikkere og forklarte meg forskjellen på damselflies og dragonflies.

    Sefton Park

    Palm House, Liverpool

    Palmehuset var også åpent denne dagen.

    Palm House, Liverpool

    Palm House, Sefton Park

    Palm House, Liverpool

    Fairy Glen, Liverpool

    Men aller mest ville jeg tilbake til dette stedet. Fairy Glen. I følge historien Tommy fortalte meg da han først viste meg det dagen jeg kom, møttes et par her oppe på brua under andre verdenskrig i all hemmelighet. Han skulle ut i krigen, men de avtalte å møtes der igjen på et bestemt klokkeslett sent en kveld. Da kvelden kom, traff de hverandre igjen og sto der oppe og holdt om hverandre lenge. Like etter fikk hun vite at han aldri egentlig hadde kommet tilbake fra krigen.

    Gåsehud.

    Fairy Glen, Liverpool

    Fairy Glen, Liverpool

    Men en slik urban legende er vel det eneste man kan få gåsehud av på et sted som dette.

    Penny Lane, Liverpool

    Penny Lane, Liverpool

    Og så var det siste jeg gjorde i Liverpool å rusle bortover Penny Lane.


  • Travis har vært favorittbandet mitt siden ungdomsskolen. En jeg ble kjent med på nettet sendte meg Flowers in the window over MSN, og da vi var på klassetur til byen, mens de andre jentene var på H&M og kjøpte lipgloss og Snoopy-truser, dro jeg på Platekompaniet og kjøpte platene deres som jeg hørte på i discman-en min på bussen hjem. Så veldig 00-tallet.

    For noen måneder siden fikk jeg en e-post om at Travis skulle ut på turné med ei av de gamle platene igjen, og jeg tenkte hm, hvorfor ikke og bestilte billetter til konserten og til Liverpool. Verdens beste impulskjøp. Det er så ofte jeg tenker at jeg skal gjøre ting som aldri blir noe av, ikke sjeldent fordi jeg ikke veit om noen som kan bli med eller fordi det faller i fisk når man er flere som skal være med og planlegge. Det er herlig befriende å finne ut at det går an å gjøre ting på egenhånd. Bare bestemme seg og dra.

    Konserten var dessuten fantastisk. Jeg felte tårer til låter jeg hørte i hjel på CD-spilleren min på rommet hjemme, og hele salen i filharmonien i Liverpool sang med: til Driftwood, som jeg og Dagfinn spilte på UKM da jeg var tretten og han var ti; til Why does it always rain on me, som er så fantastisk melankolsk at det ikke går an å unngå å smile av den. De spilte og spilte, alle de gamle favorittene, ville liksom aldri slutte, før vi til slutt strømmet ut fra lokalet – et helt tog av Travis-fans gjennom de kveldsmørke gatene i Liverpool.

    Men nå foregriper jeg begivenhetene, for min andre dag i Liverpool startet selvsagt med en ekte engelsk frokost:

    Frokost i Liverpool

    The Brunch Club, Liverpool

    Jeg synes det aller vanskeligste med å reise alene er å spise for meg selv. Jeg føler meg så ukomfortabel der jeg sitter alene ved et bord og stirrer tomt ut i lufta mens jeg venter på at maten skal komme, synes jeg må skyndte meg å få i meg maten når jeg først får den så jeg slipper å sitte der for lenge. Det er vel bare en øvingssak, men enn så lenge har jeg funnet ut at det hjelper å ha med ei bok eller noe å skrive på i veska.

    Denne søndagen spiste jeg frokost på The Brunch Club (37 Duke Street). Engelsk frokost er vel ikke helt mi greie, jeg trives bedre med havregrøten min, men det var et koselig sted, med mursteinsvegger, store vinduer og venninnegjenger som drakk mimosaer før klokka var elleve.

    Albert Dock, Liverpool

    Albert Dock, Liverpool

    The Beatles Story, Liverpool

    Etterpå gikk jeg over til Albert Dock og The Beatles Story. Det er ganske overveldende at noen gutter fra Liverpool kan bli så store. Museet er en fin rundtur i historien deres, fra de først møttes til de dro hver til sitt.

    The Beatles Story, Liverpool

    Cavern, The Beatles Story, Liverpool

    Det beste rommet var rekonstruksjonen av The Cavern. Tenk å være i dette på starten av 60-tallet, med høyt hår og korte kjoler. Så fint å kunne drømme seg bort i dette før en kveld alene med rødvin, god mat og et annet favorittband.


  • Hvor rart er det vel ikke at ei helg kan man være i Liverpool, gå i fotsporene til John, Paul, George og Ringo, for så å være i Lysøysundet den neste, ytterst ute på Trøndelagskysten?

    Forrige helg dro jeg hjem til pappa en tur. Tenk at der bodde jeg i omtrent femten år, men fremdeles finnes det steder jeg enda ikke har besøkt. Torsholet er ett av dem. Pappa har fortalt om det tidligere, om sprekken i bergveggen ved Teksdalen der Steigar-Tore gjemte seg mens han ventet på at det var trygt å reise videre. Jeg er ikke helt sikker på hvem Steigar-Tore var eller hvorfor han måtte gjemme seg, men har planer om å kjøpe meg en gammel, støvete utgave av Snorres kongesagaer for å finne det ut.

    Vi bestemte oss i hvert fall for å ta en liten formiddagstur opp til Torsholet forrige søndag, pappa, lillebror Dagfinn og jeg.

    Teksdalen

    Teksdalen

    Teksdalen er en koselig liten dal som vi kjører forbi hver gang vi skal hjem. Med lange, slake bakker der sauene går og beiter og myke åser på alle kanter. Stien opp til Torsholet går fra Teksdalen, opp østsida av dalen, gjennom sauebeitet. Det er skilta fra veien, men stien er ikke så enkel å finne – pappa var der for første gang da han var tre år og har sikkert gått der et titalls ganger siden, men måtte likevel leite seg frem bortover skråningene før vi kom oss på rett spor.

    Torsholet, Teksdalen

    Torsholet, Teksdalen

    Teksdalen

    Teksdalen

    Torsholet, Teksdalen

    Men vi fant, vi fant!

    Torsholet, Teksdalen

    Torsholet, Teksdalen

    Fluene fant dessuten oss. Det er visst et skikkelig insektsår i år, til tross for at det har vært så tørt, men fint å være ute i skogen likevel så lenge myggen holder seg unna.

    Teksdalen

    Teksdalen

    Teksdalen

    Og så, etter en times gåing opp og ned hilsa jeg på sauene, som ikke var så interesserte i å hilse på meg. Noen skikkelige ville ulldotter, men fine er de da.

    LagreLagre