• Wittgensteinhytta, Skjolden

    Utpå høsten i 1913 kom en østerriker til Luster. Ludwig Wittgenstein. Han var en ung vitenskapsmann fra en velstående familie på leit etter et rolig sted å arbeide og hadde fått nyss i at Skjolden kunne være stedet. Våren etter var byggingen av et hus i gang. Lengst inne i enden av Sognefjorden, høyt opp i ei bergside, hengende over Eidsvatnet. Der var han i flere perioder, satt og filosoferte og skrev, og jobba til og med på saftfabrikken ei kort stund.

    Tante Magnhild fortalte meg om Wittgensteinhytta da jeg var på sommerferie i fjor. Wittgenstein? tenkte jeg. Det ringte ingen bjeller. Men siden har navnet hans dukket opp titt og ofte. Det er vel ikke bare Baader Meinhof-fenomenet – hvordan ting har en tendens til å føles som om det er overalt når du først har blitt gjort oppmerksom på det. Det har nok også en sammenheng med at jeg har tatt et kurs i vitenskapsteori i løpet av det siste året. Det er fascinerende hvordan en av de viktigste bidragsyterne til moderne vitenskapsfilosofi fant seg et bortgjemt hjørne av Norge.

    Etter at Wittgenstein døde på 1950-tallet, ble huset tatt ned og bygget opp igjen som bolighus lenger inne i bygda – på et sted som var litt enklere å komme til. Men for et par år siden ble det bestemt at man skulle tilbakeføre den. I sommer sto den ferdig der den opprinnelig ble bygget, og det har blitt laget tursti fra den andre siden av Eidsvatnet.

    Selve stien er verdt en tur den også. Det er en fin kveldstur. Over elva, bortover sletta mellom fjellsidene. På den ene siden faller fossene på rekke og rad, langs elveleiet er det fremdeles tydelige spor etter flommen i fjor høst. Og langs stien er det langt inn små tankestopp med det jeg tror er sitat fra Wittgenstein.

    Da han bodde der oppe, var det ingen ordentlig vei, sannsynligvis bare en smal sti opp til hytta. Men nå er det lagt steinheller bortover og det siste, bratte stykket har blitt bredt nok til at ei med middels høydeskrekk syntes det var greit.

    Wittgensteinhytta, Skjolden

    For det er bratt opp dit og bratt ned. På framsida av hytta er det en balkong. Det kiler litt i magen bare ved tanken på å sitte der oppe.

    Wittgensteinhytta

    Men kanskje er det verdt denne utsikten.

    Vi gikk tilbake en annen vei enn vi kom, opp til Vassbakken Camping.

    På vei nedover langs veien møtte vi på en bøling høylandsfe.

    De er nok bedre til å beite enn å filosofere, disse.

    Turen bort til Wittgensteinhytta tar ikke stort mer enn en time frem og tilbake og er vel verdt et stopp om man er i området.


  • Veitastrond

    Det er vanskelig å ikke la seg forundre over hvor folk bor i landet vårt. Særlig når man kommer ned til Vestlandet, der fjellene er høye og fjordene lange. For ei uke siden satt jeg i baksetet sammen med besta og så hvordan landskapet foldet seg ut langs Veitastrondsvatnet. Inneklemte daler, snøflekkete fjell og til slutt ei lita bygd i enden av vatnet med Jostedalsbreen ruvende i bakgrunnen.

    Tre mil innover kjørte vi fra Hafslo før vi kom til Veitastrondi.

    Veitastrond

    Veitastrond

    Veien var smal og svingete, slik de som regel er i Luster, men mye av den har blitt lagt i tunnel de siste årene fordi det er så skredutsatt. Jeg løp et stykke av veien på utsiden av en av tunnelene, langs den gamle veien der det vokste prestekrager og markjordbær og sommerfuglene fløy imellom. Kan tenke meg at det er fint å sykle utover her.

    Veitastrond

    Veitastrond

    I enden av vannet ligger bygda Veitastrond, med butikk og kafé og gårder. Derifra fortsetter sletta innover med støler. Besta fortalte at da ho var ung og bodde i Fjærland tok faren turen over fjellet og til Veitastrondi for å kjøpe geitost.

    Veitastrond

    Tungestølen, Veitastrond

    Vi kjørte videre på bomveien inn mot Tungestølen, som blir brukt som turisthytte. Den ble helt ødelagt julehelga i 2011 da orkanen herja, og nå er den i ferd med å bli bygget opp igjen. Den ligger på høyden mellom de to dalførene inn mot breen, men kan vanskelig konkurrere med det storslagne som ligger bak. Breen skinte sånn at det nesten var vanskelig å få øye på den mot de hvite skyene denne dagen.

    Veitastrond

    Landskapet er så majestetisk. På den ene siden går Austerdalen inn til brearmen som kalles Austerdalsbreen. Stien følger elva innover, i hvert fall et stykke. På den andre siden går Langedalen.

    Veitastrond

    Vi la ikke ut på noen langtur på føttene, satt mest på noen steiner ved parkeringsplassen og spiste nistepakka, men innimellom løp jeg rundt for å utforske. Dette var bare noen meter fra der vi satt og gomla rundstykker.

    Geiter, Veitastrond

    Og på vei tilbake kom geiteflokken gående ned langs elva. Så fine, men så selskapssyke at jeg var redd de skulle gå rett ut i elva for å komme over til oss på den andre sida. Her lager de sikkert melk til geitost fremdeles, men om det kommer noen gående over fjellet fra Fjærland for å kjøpe, det er jeg mindre sikker på.

     


  • Grasmere

    Den siste dagen min i Lake District hilste Grasmere god morgen med utsikt ut mot grønne åser og solstråler som brøt gjennom morgendisen. Etter to dager med regnbyger på turen, var det lenge etterlengta! Så jeg skyndte meg opp for å rekke en snartur ut før frokost.

    Grasmere

    Grasmere

    Jeg var ikke den eneste som var ute på tur på morgenkvisten.

    Helm Crag, Grasmere

    Vertshuset jeg bodde på heter Thorney How og lå rett oppunder Helm Crag. Det var enklere standard enn vertshuset jeg bodde på i Rydal natta før, men absolutt ikke mindre hyggelig. Etter en full Cumbrian (engelsk frokost har mange navn, men innholdet er stort sett det samme), tok jeg sekken på ryggen igjen og la avsted, tilbake gjennom Grasmere. Det var allerede liv langs veien – folk som hilste på hverandre og slo av en prat over steinmurene, noen som var på vei til jobb, andre som arbeidet i hagen.

    Grasmere

    Grasmere

    Planen for dagen var å komme meg tilbake til Windermere, men å gå ei anna rute enn den jeg hadde kommet. Jeg tok av ved kirka i Grasmere og gikk bortover mot vannet, langs enger med beitende sauer og kalver. Det var sånt herlig t-skjortevær, selv om regnet fremdeles lå på lur.

    Grasmere

    Grasmere

    Grasmere

    Andefamilie i Grasmere

    Rydal Water

    Fra enden av Grasmere, innsjøen, tok jeg av oppover sida på åsen, kom over haugen og fikk se Rydal Water. Derifra kunne jeg også se over på den andre sida der gikk jeg dagen før. Gjemt mellom trærne i enden av vannet ligger Rydal Mount.

    Rydal Caves

    Men også på denne sida er det spennende ting å se. Som Rydal Caves.

    Rydal Caves

    I den største hula er det vadesteiner og bittesmå fisk og enorme ekko.

    Glen Rothay

    Ambleside

    Jeg fulgte elva tilbake til Ambleside, havna midt i et turfølge med eldre damer som også skulle den samme veien, og ble på et punkt så lei og sulten av jeg helt glemte å ta bilder. For det meste var det ren idyll å være på tur – den vidunderlige følelsen når man går og ikke aner hva som kommer etter de neste metrene og gleder seg over den minste ting – men innimellom kom det noen bølgedaler også, når det ble litt for lenge mellom pausene. Men denne bølgedalen retta seg ut da jeg kom fram til Ambleside, bestilte et stort glass iste og en is i den første kaféen jeg kom til. Deretter tok jeg bussen til Windermere.

    Windermere

    Jeg rakk jo ikke utforske så mye av Windermere da jeg kom to dager tidligere – jeg var altfor ivrig etter å komme meg i vei – men nå hadde jeg noen timer før toget mitt gikk tilbake. Det er bare et par gater i sentrum, men med nok av hyggelige steder. Favoritten min er Peter Hall & Son, ei familiebedrift som har så mye fint håndlaget interiør. Jeg forelska meg helt i illustrasjonene til Becca Hall. Lenger nede i gata ligger det en isbutikk også – da angra jeg sårt på at jeg allerede hadde spist en is. I stedet slo jeg meg ned på et av nabostedene med fish & chips mens jeg så folk og hunder som spaserte forbi.

    Windermere

    Og det var altså enden på de tre dagene mine i Lake District. Windermere – Rydal – Ambleside og tilbake. Så glad for at jeg ikke lot litt regn stoppe meg!

    Se de andre innleggene fra Lake District:
    Fra Windermere til Rydal
    På besøk hos Wordsworth
    Fra Rydal til Grasmere
    The Lion and the Lamb


  • Helm Crag

    Det ble ettermiddag i Grasmere og jeg var ærlig talt så sliten i beina at jeg ikke visste om jeg orka mer. Men bak landsbyen lå Helm Crag og lokka. Det lille fjellet med alle steinene. Fra Grasmere kan man se The Lion and the Lamb, løven og lammet, stikke opp på toppen. Man kan så vidt skimte dem på bildet over. Helm Crag er bare 405 meter over havet og en av de minste toppene blant de som regnes som Wainwrights, en tur på bare noen timer. Og ettersom det enda var noen timer til vertshuset jeg skulle bo på åpna, så lot jeg det stå til.

    Grasmere

    Jeg gikk gjennom utkanten av Grasmere og bare venta på at Postman Pat skulle komme susende rundt svingen.

    Grasmere

    I stedet åpna det seg en dal framfor meg. Med ei buktende elv og et fossefall der i enden.

    Grasmere

    Grasmere

    Stien opp til Helm Crag går forbi The Lancrigg, et hotell med det som så ut som en koselig kafé, og gjennom Wordsworth’s Woods.

    Grasmere

    Og så, etter en kort klatreetappe på steinheller, omgitt av revebjeller, begynte landskapet å bre seg ut under meg. Det dukka opp en og annen sau mellom bregnene. Regnet holdt seg unna. Det var ikke så mange folk på stien – de fleste hadde vel tatt en titt på de mørke skyene i full fart lavt over fjellene og funnet ut at det var likså greit å holde seg nede – men på vei opp møtte jeg på et par menn. Jeg spurte om det var langt igjen. – Bare et kvarters tid, men det blåser godt der oppe, sa de.

    Helm Crag

    Helm Crag

    Og fy flate, det gjorde det! Dette ser så idyllisk ut, men her er bevis på at vinden tok så jeg nesten ikke turte gå bortover langs kanten. Jeg ble ganske stressa da minnekortet mitt gikk fullt der på toppen og jeg måtte bytte innimellom kastene. (Jeg tror riktignok at det føltes mer dramatisk enn det var – jeg er ikke noe menneske for store høyder.)

    Dette er The Lion and the Lamb. Jeg skulle til å snu her, men da kom det forbi ei gammel dame som jeg spurte om det var verdt å gå et stykke videre. Og det var det.

    Helm Crag

    For på den andre siden av fjellet ligger The Howitzer. Eller The Old Lady Playing the Organ, som den visstnok også kan kalles om man ser den fra riktig vinkel.

    Helm Crag

    Det er tøffe sauer som kan ligge på toppen her og ta livet med ro mens det stormer rundt. Jeg lurer på om dette ikke er en Herdwick, sauen som er særegen for Lake District og som Beatrix Potter er kjent for å ha tatt vare på. Og de er noen tøffinger. Bare hør på dette som jeg fant på Wikipedia: «Herdwicks have been known to survive under a blanket of snow for three days while eating their own wool.»

    Helm Crag

    Bak der kan man skimte Windermere.

    Helm Crag

    Og enda lenger bak man se skinnet fra enda en innsjø. Det er totalt seksten av dem i området de har gitt navn til, men Windermere er den største.

    Helm Crag

    På vei ned, endelig i le for vinden, henta jeg fram det stykket gingerbread jeg hadde kjøpt nede i Grasmere. Det var annerledes enn jeg hadde tenkt. Mer karamellaktig, men ikke mykt. Jeg satt ei lita stund og nøt utsikten og livet, før jeg stavra meg ned på slitne bein og fant veien til vertshuset mitt, der det nesten var tomt en mandag i juni. Bare meg, et par fra Durham, huskatten og folka på kjøkkenet som serverte ei gryte som føltes som det beste jeg hadde smakt i hele mitt liv akkurat da.

    Se de andre innleggene fra Lake District:
    Fra Windermere til Rydal
    På besøk hos Wordsworth
    Fra Rydal til Grasmere


  • Rydal Water

    Da jeg var ferdig med å utforske Rydal, hadde jeg to alternative ruter videre. Det går to veier til Grasmere. Den ene langs Rydal Water og Grasmere, de to innsjøene som ligger på rekke innover dalen. Den andre oppe i åssiden. Siden jeg allerede var ved starten av sistnevnte – den ligger rett bak Rydal Mount – ble det så jeg valgte den. Jeg ble belønna med utsikt ned mot vannet helt fra starten av.

    Rydal Water

    Rydal Water

    Stien kalles Coffin Trail fordi kister ble frakta denne veien for å begraves i Grasmere.

    Coffin Road, Rydal

    Coffin Road, Rydal

    Stien var tørr og fin å gå på, til tross for at det hadde regna nesten hele natta, og om det regna mens jeg gikk, merka jeg ikke noe særlig til det fordi det tette løvverket var som et tak over meg. Dette er min aller beste type sti også – trevlete røtter, hardtråkka jord. Det er noe så eventyraktig over det.

    Halvveis på ruta (den er kanskje en time lang), dro jeg fram sitteunderlaget som hadde ligget i sekken siden jeg la det der en gang i januar og tok jeg en sjokoladepause. Her ser dere sekken min også. Jeg kjøpte den før turen i Rondane i fjor sommer, og den har vært en så god følgesvenn på fotturene mine her.

    Grasmere, Lake District

    Jeg kom ned til Grasmere ved Dove Cottage, huset Wordsworth og familien bodde i før de flytta til Rydal Mount. Der ligger det et museum og en veldig fin museumsbutikk. Museet tror jeg ikke var åpent – Dove Cottage var i hvert fall under oppussing – men jeg fant ei lita bok med et utvalg av diktene til Wortsworth som jeg kjøpte med meg. Også gikk jeg inn til sentrum.

    Grasmere, Lake District

    Der ligger tehus i fleng rundt kirka og rundt elva. En bitteliten butikk selger gingerbread, som Grasmere er så kjent for. Som dere ser var jeg ikke den eneste som hadde planer om å prøve. Jeg handla et stykke som jeg la i sekken, også gikk jeg videre til Baldry’s Teahouse, spiste suppe og skrev noen tanker i notatboka mi.

    Grasmere, Lake District

    Grasmere, Lake District

    Neste stopp var Emma’s Deli for kaffe og is. Det er så gøy å prøve forskjellige ulike steder, synes jeg. Og her var jeg ekstra heldig, for så fort jeg hadde fått kaffen på bordet blåste det opp og regnet slo ned over Grasmere. Her satt jeg ei stund, studerte kartet for å se hvor jeg hadde gått og lure på hvor jeg skulle gå videre.

    Sam Read, Grasmere, Lake District

    Jeg liker Grasmere. Over ser dere en av grunnene – Sam Read. Det er en liten, men velfylt bokhandel. Jeg gikk tilbake dagen etterpå og spurte om de hadde noen bøker fra området og fikk en hel mengde gode tips. Jeg endte opp med to bøker – en roman av Sarah Hall og en roman basert på Dorothy Wordsworth.

    Grasmere, Lake District

    I Grasmere ligger også Allan Bank, et sted eid av National Trust, der man visstnok kan se røde ekorn om man er heldige. Dere kan så vidt skimte bygningene bak lammet nedenfor. Men jeg gikk forbi og videre, og hvor jeg gikk skal jeg fortelle senere.

    Grasmere, Lake District