Jeg våkna opp på Fosen og det var den éne sommerdagen på langtidsvarselet. Nitten grader og godværsskyer, og jeg skulle rekke alt. Ta morgenkaffen nede på svaberget. Gå turen rundt gårdsveien for å hilse på kvigene. Lese ute i hagen. Ta en pause for å spise bringebær rett fra busken. Rusle bort på Haugen med bestefar og Tommeliten, gårdskatten som alltid skal være med bestefar på tur. Tusle ned til fjæra igjen før middag, i gummistøvler og håndkle. Slippe meg ut fra svaberget, ut i havet, som hadde omtrent samme temperatur som den kjølige trøndelagssommeren.
Om kvelden så vi sola gå ned over noen runder Mattis på verandaen. Klokka var kanskje halv elleve. Sommerkvelden fortsatte å være lys lenge etter.
Og det var dagen etter, da sommeren var long gone. Da jeg ble plukka opp av Kari på bensinstasjonen i det som må være en av de kuleste bilene på Fosen. Kjørte gjennom regnet, kjørte gjennom tåka, kjørte fordi vindmøllene på Storheia. Hele veien til Stokkøya, først til bakeriet og til kardemommebolle og te. Så til Strandbaren, der Kari hadde lagt inn bestilling på østers for å fortsette oppdraget ho og Marita hadde om østers i hver havn (og innlandsby) i sommer.
Jeg spiste også min første (grilla) østers. Og etterpå, etter et helt lass blåskjell, bada de lokale som hadde klart å tenke tanken på å ta med badetøy i fjorten grader og regn, mens ho som ikke helt var forberedt på overgangen fra varmebølge i Kontinentaleuropa til trøndersommeren sto på land og så på.
Legg igjen en kommentar