Kristine Graneng

Det har begynt å bli en stund siden den kvelden i München da jeg sloss med meg selv om jeg skulle lese ferdig boka eller ikke. Lese ferdig boka-siden vant, selvsagt – gullmedalje til de som har selvdisiplin til å spare på slike bøker! Det tok derimot en god del mer tid å fordøye den, men her er noen tanker (helt uten spoilere).

Jeg har vært litt skeptisk. Når det har vært snakk om spin offs og små drypp av informasjon fra Potter-universet, har bekymringsrynkene dukka opp i panna mi. Ikke ødelegg barndomsmagien, har jeg tenkt, passe engstelig for at den verdenen jeg levde meg så inn i helt fra jeg var ni-ti år til jeg gikk på ungdomsskolen på et eller annet vis skulle bli ødelagt. Nå er jeg ikke så bekymra lenger.

Universet i The Cursed Child er det samme gamle Potter-universet, så absolutt. Å treffe igjen de fleste av karakterene, med noen få unntak, var som å treffe igjen gamle venner – selv om noen kanskje hadde blitt litt voksnere i løpet av årene, var de likevel til å kjenne igjen. Men jeg likte nok aller best de nye: Samspillet mellom de to minste var så fint med så mange gyldne sitater og så mange følelser det går så veldig godt an å kjenne seg igjen i, selv om plottet er rimelig heftig og så utrolig fjernt fra min virkelighet. Jeg grein allerede på side femti.

The Cursed Child er jo et skuespill. Jeg har i grunn aldri lest noe skuespill før, annet enn som del av pensum, men jeg ble overraska hvor lett det lot seg lese og overføre til bilder i det samme universet som da jeg leste bøkene. Dramaturgien er nok kanskje det som skiller skuespillet mest fra bøkene – det blir liksom så mye mer rett på sak når alle de små krumspringene er luket ut.

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde vært litt mer open minded tidligere og skaffa billetter til teateret i London, men enn så lenge trøster jeg meg med at det ikke er så lenge igjen til Fabeldyr og hvor de er å finne. Always <3