Den første høstferiedagen i Luster: Jeg tror jeg bare lar bildene fortelle.
-
Det er allerede oktober. Når jeg kjenner etter, føles det som om det enda er september. Som om hele høsten enda ligger foran meg. Men jeg begynner å innse at den løper av gårde, dag for dag. Jeg er vel ikke den første som skulle ønske jeg kunne holde fast på tiden: ta et minutt her, et øyeblikk der og fylle dem med det jeg vil.
I helga stjal jeg til meg noen dager jeg enda ikke helt veit om jeg hadde. Jeg ble med mamma og lillesøstra mi på høstferie til Sogn. Til besta. Til fjell, til frukttrær og tyttebærlyng. Og jeg veit ikke hva jeg må ta tid fra neste gang for å ta igjen de dagene jeg egentlig burde sittet på lesesalen, men jeg kan ikke tro annet enn at det var verdt det.
-
Den tiden når mørket kommer sigende og jeg så vidt kan skimte trærne utenfor som beveger seg mot det mørkeblå. Når lysene på den andre siden av byen begynner å funkle og horisonten av toppene i Bymarka fremdeles tegner seg mot nattehimmelen.
Når jeg ser regnet som faller i billyktene og hører dråpene mot paraplyen og jeg kryper ned i skjerfet mitt fordi det er akkurat litt for kaldt, og jeg er på vei for å høre Johan Harstad prate om hvordan han leter etter et sted å føle seg hjemme og Lars Saabye Christensen fortelle om hvordan han skaper fortellinger mellom tingene.
Når folk utenfor vinduene bare er skygger, og det fremdeles ryker av kakaokoppen. Når tiden venter litt og dagen i morgen enda bare er en dato i kalenderen.
Det er den tiden på døgnet jeg liker aller best nå.
-
Det er så fint å komme seg ut nå om høsten. Kanskje ikke når man må gå fremoverlent for å komme seg frem og regnet høljer ned, men det er lite som kan måle seg med de dagene der man kan trekke inn den klare høstlufta og se hvordan naturen går fra grønt til gyllengult og rødt.
Her er fem turer i Trondheim som jeg liker godt.
Våttakammen, fra Ila
Våttakammen er den toppen jeg som regel drar til når jeg skal ha en liten tur. Da tar jeg bussen til Ila, krysser veien fra enden av Ilaparken og går oppover Roald Amundsens vei, som ligger til høyre når du går mot rundkjøringa. Derifra er det bare å følge veien til du kommer til Vestoppfarten, der det er skilta opp til Våttakammen.
Det kan være ganske vått og gjørmete oppover, og hvis det er kaldt nok er det ofte mye is, men ellers er det en veldig fin tur som tar omtrent en time opp og ned hvis man tar seg god tid.
Les mer: Våttakammen, 286 moh.
Geitfjellet, via Våttakammen
Videre fra Våttakammen går det an å gå opp til Geitfjellet. Da er det bare å følge stien videre oppover. Turen dit kan fort være vel så gjørmete som opp til Våttakammen, men det er veldig verdt det når man kommer til toppen og får se utsikten! Det siste stykket er dessuten på ordentlig fjell (=stein).
Jeg er litt usikker på hvor lang tid det tar, men jeg tipper man fort kan bruke en halvtime opp fra Våttakammen.
Les mer: Geitfjellet, 416 moh. (NB! Bildene der er via ei anna rute, men jeg anbefaler å holde seg til stien via Våttakammen, for det er fort gjort å rote seg bort i skogen. Snakker av egen erfaring.)
Theisendammen, fra Ila
Skal man ha en nokså lett tur og gjerne vil bruke de nye joggeskoene (uten at de er helt nedsøla innen man kommer frem), så anbefaler jeg å dra opp til Theisendammen. Det er dessuten skikkelig fasinerende å kunne gå tur nesten midt i byen uten at det føles sånn i det hele tatt.
Start nederst i Ilabekken, fra Hanskemakerbakken (den veien som går ned til høyre fra enden av Ilaparken) og følg stien opp. Stien stopper plutselig et lite stykke oppe, men da er det bare å følge veien et stykke og krysse over den store plena som ligger på høyre hånd når du går oppover, så finner du stien igjen.
Jeg brukte 40 minutter opp da jeg gikk der sist, men det var i rimelig bedagelig foto-tempo.
Les mer: Theisendammen
Estenstadhytta, fra Dragvoll
Estenstadmarka er tydeligvis et virvar av stier, men det er likevel ikke så veldig vanskelig å finne veien til Estenstadhytta. Det enkleste (synes jeg) er å starte fra Dragvoll og gå langs åkrene på stien som starter ved Idrettsbygget (den som ligger på høyre side når du går mot bygget). Så kommer du etterhvert til en vei som du kan følge til du kommer til en stor parkeringsplass der det er godt skilta videre.
Jeg og Sanna tok skogsstien sist gang vi gikk der. Den veien opp brukte vi omtrent tre kvarter på, og jeg regner med at det definitivt er en av de lengste veiene (men også fineste). Likevel kan det være greit å gå veien bortover fra parkeringsplassen (tror det er ei lysløype) den første gangen, for ikke å rote seg bort.
Les mer: Alle stier fører til Estenstadhytta
Ladestien
Det er fantastisk fint å gå Ladestien, samme om sola skinner eller det blåser friskt fra fjorden. Jeg tipper det er den mest brukte turstien i Trondheim da, men samtidig er den så lang at man stort sett unngår å gå i kø. Også er det så kjekt å kunne stoppe og kjøpe vafler på Sponhuset eller en kanelsnurr på Ladekaia om sommeren.
Aller helst tar jeg bussen til Rotvoll, går ned til HIST (rett ned i retning fjorden fra busstoppet) og tar stien til venstre derifra, innover mot byen. Så tar stien ganske snart nedover mot fjorden, like før der bildet over er tatt fra. Deretter er det bare å gå så langt man orker – det går an å gå helt inn til byen igjen (tipper det tar 1,5 time +), men hvis man ikke vil det, kan man også hoppe av på veien og for eksempel ta bussen hjem fra Korsvika. Eller starte fra Lademoen og ta veien rundt Ladehammeren først. Ah, Ladestien, altså! Så mange muligheter, samme hvilken side av byen man kommer fra.
Les mer: Ladestien
(Vær så snill og si ifra hvis dere gjør et forsøk på å bruke veibeskrivelsene og forviller dere, så skal jeg prøve å begrense skadeomfanget.)
-
Høsten kan være så magisk. Som i fjor, da vi var i Rondane og veien bare gikk og gikk, og jeg helst bare ville følge etter. Eller slik den var da flyet mitt gikk inn for landing på Værnes tirsdag kveld og kveldssola brøt seg fram under store, tette regnskyer og kastet noen siste stråler over Selbusjøen, og jeg visste at nå var det slutt på et eventyr, men fortsettelsen på et annet.
Og høsten kan være så utrolig trygg. På fårikålmiddag hjemme hos mamma og pappa, med ingefærøl i glasset. Telys i vinduskarmen og tekoppen i fanget. Kafébesøk når det regner. Musikk som blir så mye større når den kan fylle mørket.