Kristine Graneng

  • Somehow we must be able to show people that democracy is not about words, but action. – Eleanor Roosevelt

    _MG_2831b

    Fredag forlot jeg Oslo til fordel for Trøndelag og valgkamp. Det kribler i kroppen og jeg er nervøs og spent og alt mulig, for tross alt så betyr det virkelig noe når folk går og legger stemmeseddelen i ei urne. Så mens jeg drar rundt og gjør det jeg liker aller minst (snakker for altfor mange folk på en gang i skoledebatter) og samtidig det jeg liker aller mest (engasjerer meg for saker jeg tror på), tenkte jeg at jeg kunne dele noen valgtips med dere:

    Kampanjen til Kvinneguiden, Kryss kvinner inn, synes jeg er så fantastisk bra og så viktig! Jo lavere man kommer på politisk nivå i Norge, desto lavere synker kvinneandelen. Bare 22 % av ordførerne er damer i dag. Det gir jo ingen mening at det skal være sånn? Så derfor oppfordrer jeg også til å stemme inn tøffe, dyktige, engasjerte damer inn i kommunestyrene og fylkestingene rundt omkring. (Og ikke bare er det en viktig sak, men Jenny Jordahl har laget illustrasjoner som gjør kampanjen kjempelett å spre videre.)

    Og hvis dere vil ha et eksempel på ei jente med bein i nesa som virkelig fortjener stemmer (og det selv om vi ikke hører til samme parti), kan dere lese intervjuet med Ingrid Marie – det finnes flust av bra damer å velge blant!

    Det er riktignok ikke så vanskelig å forstå at mange kan føle seg ganske forvirra når man skal velge mellom partier som ganske ofte mener det samme og som man vel så ofte ikke helt vet hva egentlig mener. Det finnes utrolig mange valgomater i disse dager, men den desidert beste er etter min mening NRK sin valgomat. Noen ganger er det ikke så lett å forstå hvorfor man ender opp med det resultatet man gjør. Da er det veldig greit å kunne sjekke opp hva partiene mener om de ulike sakene.

    Men viktigst av alt – bruk stemmeretten! Lokalvalget har en tendens til å drukne i alt som beveger seg på toppen, men stort sett blir det liksom ikke så mye av den gode politikken hvis det ikke er noen som tar tak lokalt. Godt valg!

    Også kan dere gjerne fortelle meg hva dere synes er viktig når dere stemmer, om dere har lyst, for det er alltid spennende å høre!

    ,

  • Bøker jeg har lest

    Norwegian Wood & Den fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår – Haruki Murakami

    Jeg hadde aldri lest noe av Murakami heller før, så jeg tenkte det var på tide, og det angrer jeg absolutt ikke på. I starten syntes jeg måten han skriver på var ganske tørr. Det er noe med hvordan personene ordlegger seg som tok litt tid for meg å bli vant til. Men når man først kommer ordentlig inn i universet hans, så synes jeg det er veldig, veldig bra, selv om det også til tider kan være nokså ubehagelig. Det er så mye som er så lett å kjenne seg igjen i: hvordan man tenker om seg selv og om forholdet til andre mennesker, hvordan det er så vanskelig å forstå noen når man bare ser dem fra utsiden, hvordan livet kan være så tilfeldig og noen ganger veldig urettferdig.

    Les! Først og fremst Norwegian Wood, men Den fargeløse Tsukuru Tazaki var også super, selv om jeg gjerne skulle ønske den var litt fyldigere.

     

    Analfabeten som kunne regne – Jonas Jonasson

    Om ei jente fra slummen i Sør-Afrika som er fantastisk til å regne og som plutselig roter seg bort i atombomber og svensker. Mens Muramaki sine tilfeldigheter er mer på den realistiske siden, er tilfeldighetene i Jonasson sine bøker helt på den andre siden. Den er veldig lik Hundreåringen – også denne ganske morsom, men jeg må innrømme at jeg ble litt lei etterhvert. Det blir liksom litt for søkt etter min mening. Der Hundreåringen klarte å knytte historien i boka opp til historiske hendelser, henger liksom Analfabeten litt i løse lufta.

     

    Evig søndag – Linnéa Myhre

    Denne boka har jeg måtte tygge litt på. For å være ærlig, vet jeg fremdeles ikke helt om jeg likte den eller ikke, men jeg synes uansett den var fin å lese. Og veldig tøff og modig, for det er så tydelig hvor hardt det har vært å være Linnéa. Den er ganske sterk som en beskrivelse av hvordan det er å ikke ha det helt bra med seg selv. Samtidig følte jeg at det var noen puslespillbiter som manglet – jeg hang liksom ikke helt med bestandig.

    Hva leser dere? Setter masse pris på tips, sånn at lesesommeren min kan vare enda lenger. Det er så godt å dukke ned i ei bok med ordentlige, trykte bokstaver på papir når man stort sett sitter og glor på en dataskjerm hele dagen.

  • Vettakollen, 419 moh.

    Kroppen skrek etter fri og frisk luft hele forrige uke. Da lørdag endelig kom, var det bare én ting å gjøre: snøre joggeskoene, pakke sekken og komme seg ut. Jeg satte meg på t-banen opp til Sognsvann, og plutselig lå den der. Nordmarka, uutforska og fremmed.

    Petter var heldigvis med som kjentmann igjen da. Det er så kjekt å ha venner her som kan ta meg til steder jeg sikkert ikke hadde oppdaga om jeg hadde skulle klart meg på egenhånd. Vi gikk opp til Vettakollen, som må være Oslos svar på Våttakammen, med den samme formidable utsikten, selv om det er en helt annen by.

    Også fant vi blåbær på veien – og jeg var tvers igjennom lykkelig.

  • Det jeg savner mest her er hei og ha det

     

    Jeg drar opp glidelåsen på jakka mi der jeg står og venter på bussen på en holdeplass på Mortensrud. Morgenen er enda kald, selv om duene allerede er i gang med dagens arbeid og plukker optimistisk på asfalten rundt bena mine. Det er ingen jeg kjenner her, ingen jeg forventer å se. Bare ei dame som går forbi, trillende på ei barnevogn, og en stresset, middelaldrende mann som kommer hastende opp bakken. ”Don’t hurry, be happy,” står det tagget nederst i bakken med store, skjeve bokstaver. Jeg lurer på om han har lagt merke til det.

    Så kommer bussen endelig. Et rødt, glinsende trekkspill, men den eneste musikken er brummingen fra motoren og bremsene som hviner lett når den senker farten. Den stopper, dørene folder seg til siden.

    – Hei, sier jeg og smiler forsiktig i det jeg går på.

    Bussjåføren hever smått et øyenbryn. Han gir meg bare et nikk og et undrende blikk. Jeg legger pliktoppfyllende kortet mitt på automaten og venter på et bip. Det går noen lange sekunder før jeg kan ta noen skritt bakover i bussen, finne ei kald stang å klamre meg til blant alle de andre morgentrøtte ansiktene. Ansikter som ser raskt bort når blikkene våre et øyeblikk møtes.

    Vi snegler oss inn i morgenrushet, føyer oss inn i rekken av motorer som nærmest går på tomgang. Foran oss strekker køen seg i en slak bue så langt man kan se. Jeg lengter etter følelsen av skadefryd og fremgang. Den følelsen man får når bussen svinger inn i kollektivfeltet og køen ved siden av bare blir en stripe av farger. Jeg lurer på om de som stirrer tomt ut i luften har kjent på den følelsen, eller om det bare er dette de er vant til. Denne følelsen av at tiden løper fra mens vi står her, gynger i takt med bussen som bremser og girer om og prøver å ikke puste hverandre i nakken.

    Bussen stopper, noen gir knappen ved døra et utålmodig dytt så den åpner seg, og passasjerer siger av, slik som lufta siver ut av en ballong. Jeg faller ned i et sete, lener hodet mot seteryggen. Vi svinger inn til sentrum. Jeg tar veska over armen, legger ei hånd på stolryggen og gjør meg klar til å gå av. Den stopper. Jeg går mot framdøren.

    – Ha en fin dag, sier jeg med det samme forsiktige smilet i det jeg går av.

    Bussjåføren gjør et rykk, som om han blir dratt ut av en annen virkelighet. En verden der bussene er førerløse, der trikkene bare går på skinner. Der menneskene bare er passasjerer, ansiktsløse folk som glir forbi uten å stoppe opp, uten å si hei, uten å si ha det. Der ingen helst vil se eller bli sett. Der alle helst bare vil komme frem.

    Og jeg savner Trondheim. Bussjåførene som sender hverandre et slengkyss i det de lirker seg forbi hverandre i veiarbeidskaoset i Dybdahls veg; den mørkhudede bak rattet som med en vennlig latter og med utenlandsk aksent korrigerer tenåringen fra Nordland som sier ”en barn” og strekker frem en femtilapp.

    Men det jeg savner mest her er hei og ha det bra.

  • Nasjonalgalleriet

    En dag etter jobb forrige uke slo jeg opp paraplyen min så fort jeg kom meg ut døra og hastet bort til Nasjonalgalleriet for å treffe Petter som heldigvis for meg ville være med å utforske noen av nasjonalskattene våre. Også noe av det som har kommet litt lenger fra da. Perfekt aktivitet en regnfull ettermiddag.

    Hovedutstillinga er delt opp i perioder, og alle periodene har forskjellige farger på rommene. Blir så fin stemning av dét! Dette malte Jan van der Heyden i 1675.

    (Vi bomma riktignok grovt på rekkefølgen på rommene. Tips: Start der det store skiltet med «start» er!)

    Men dette var absolutt favorittrommet. Nasjonalromantikk <3<3 Jeg er ikke helt typen til å stå og se lenge på et kunstverk og tenke dype tanker, men blir så utrolig fascinert av fint lys, små detaljer og vakre landskap. Går an å drømme seg bort i bildene til J. C. Dahl!

    Petter mente utifra dette bildet at de måtte ha et nokså annet syn på dyrevelferd før i tida.

    Også fant jeg dette som bøtet litt på isbresavnet mitt i sommer.

    Klassiker.

    Vi var også nede på Hannah Ryggen-utstillinga i første etasje. Vevde tepper med politisk budskap er jo alltids en slager – anbefales! Så mye kult og så mye historie.