• Brenn huset ned – Frode Grytten
    Brenn huset ned handler om The Clash. Som gammel The Clash-fan (hør London Calling og bli frelst dere òg) og ny Grytten-fan, så måtte jeg lese denne. Grytten skriver med slik fantastisk driv. Boka er virkelig verdt å lese bare for de gode skildringene. Så gir det noe ekstra også når man har musikken til Strummer og gjengen summende i bakhodet.

    Eleanor & Park – Rainbow Rowell
    Dette var ei bok jeg plukka opp på biblioteket en dag like før sommerferien begynte og jeg ville ha noe enkelt å lese. Hm, tenkte jeg etterpå, likte jeg egentlig denne? For den er skikkelig typisk tenåringskjærlighetsroman, og noen ganger kan det være litt fint, mens innimellom blir det altfor mye kliss. Stort sett var Eleanor & Park ganske fin, men noen deler ga meg mest lyst til å legge bort boka og håpe på at det ville være litt mindre slikt når jeg plukka den opp igjen: “I don’t like you, Park,» she said, sounding for a second like she actually meant it. «I…» – her voice nearly disappeared – «think I live for you.»

    Men noen deler var veldig fine og ekte, så hvis du liker slikt, så trenger ikke denne være så dum sommerlesning!

    Ellers så gleder jeg meg til å lese masse, masse i sommer. Av alt mulig. Men gjerne noe relativt lettlest, også vil eg lese meir nynorsk, for det gjer eg alt for sjeldan. Noen som har tips til meg?


  • Vips! så er jeg i Oslo og i gang med sommerjobben. Jeg våkner like tidlig som vanlig, men har plutselig litt mer lyst til å sprette ut av senga enn å bli liggende. Jeg bruker dagene til å svinse rundt på Stortinget og prøver å finne frem i villniset av ganger og normer. Jeg skjønner meg ikke helt på bussrutene her, og innimellom finner jeg litt tid til å utforske Østmarka òg.

    Så mens jeg prøver å venne meg til oslolivet, tenkte jeg jeg kunne dele en tekst med dere som føles ekstra relevant når jeg er enda lengre borte enn til vanlig. For noen måneder siden ble jeg spurt om å skrive en liten sak til Møllkula, et lokalhistorisk tidsskrift hjemme. Jeg fikk skrive om akkurat hva jeg ville, så da hadde jeg lyst til å skrive om hva det betyr å komme fra et sted.

    Da jeg var hjemme sist, lå det endelig et eksemplar av det på kjøkkenbordet og så slik ut:

    _MG_2265b

    Og her er teksten. Ganske Fosen-intern, men forhåpentligvis med noen betraktninger det uansett går an å kjenne seg igjen i.

    Å kjenne på hvor man kommer fra

    «Men mor er sjøsyk i hele legemet før vi er utenfor Trondheimsfjorden og runder Fosenlandet med baugen endelig mot nord,» leser jeg i Lars Saabye Christensens Halvbroren og kjenner en blanding av stolthet og hjemlengsel. Fosenlandet. Hva er det som gjør at det føles så stort at Fosen blir nevnt i samme setning som sjøsyke?

    Det er noe ved det å bli sett. Jeg studerer i Trondheim, og ofte blir jeg spurt hvor jeg kommer fra. «Bjugn,» svarer jeg stort sett og forventer selvsagt et «Åja!» med et tilhørende anerkjennende nikk. Men ikke sjeldent ender det med at jeg må forklare hvor Bjugn ligger: «En liten båttur unna, litt mot nord og litt mot vest. Ute på kysten.» Om jeg da i det hele tatt kommer lengre enn til å forklare hvordan man uttaler det. Det er ikke så selvsagt at andre vet hvor du kommer fra, selv om det er godt å vite det selv.

    Jeg var fire og et halvt år da vi flyttet til Lysøysundet fra Vestfold. Høsten 1996. Selv om jeg har blitt fortalt at det var en spesielt fin og varm høst, så husker jeg ikke så mye av den selv. De fleste minnene kom senere: Jeg lærte å sykle på gårdsveien vår, leste gamle skolebøker på loftet hos bestemor. Fiska krabber fra flytebrygga. Lærte gangetabellen på skolen i Fagerenget og å tenne opp bål i Holkjella. Krangla oss til å få spille kanonball på håndballtreningene i gymsalen på skolen. Når så mange minner er knyttet til stedet jeg kommer fra, er det klart det er en stor del av identiteten min.

    Man får et annet perspektiv på hvor man kommer fra når man flytter hjemmefra. Verden ser litt annerledes ut fra en studenthybel i Trondheim enn der man vokste opp. Ikke bare kan man bli – noen ganger smertelig – klar over hvor lite stedet man kommer fra er; når man møter mye nytt og fremmed blir det kjente desto viktigere. Man innser hvor mye hjemstedet faktisk betyr.

    For noen betyr det riktignok litt mer enn for andre. Det var første forelesning i et fag på universitetet for noen år siden og tid for «hva heter du og hvor kommer du fra»-runden. «Skatval,» sa to i klassen, som om det var det mest selvsagte i verden. Ofte er det noen som kommer fra i nærheten av Oslo (selv om det kanskje egentlig er fra Rygge) eller kanskje Finnmark. Så slipper man å si noe mer om det, med mindre noen tilfeldigvis har slekt der eller var i området på en ferietur en gang i ungdomsårene. Men nesten vel så ofte, synes det i det minste for meg, er det noen som kommer fra Skatval i Stjørdal. Ei bygd, selv om den med sine 2863 innbyggere i følge Wikipedia er ganske stor når man kommer fra Lysøysund. Hvordan man presenterer seg sier ofte mye om hvem du er – og også hvor du kommer fra, både i geografisk og en mer overført betydning.

    Jeg tror det er flere som burde innse det – at hjemstedet har en betydning. For hvem du selv føler du er, hvordan du forholder deg til andre og hvilke valg du tar. For hvem er man hvis man ikke har et sted å føle seg hjemme? Et sted å føle seg trygg? Å snakke om tilhørighet og hva den betyr for folk vil nok aldri gå av moten, men det forundrer meg stadig hvor lite viktig noen synes identitet og tilhørighet er. Jeg tør påstå at det nesten blir glemt i mange av de store samfunnsdebattene i dag. «Du skal ikke blande politikk og følelser» er ofte et mantra. Men hva er vi egentlig uten følelsene våre? Er det ikke verdt å ta hensyn til?

    I Bjugn diskuterer vi både kommunestruktur og – nok en gang – skolenedleggelse. Jeg synes det er en gylden anledning til å sette seg ned med en kopp kaffe, gjerne mens man speider ut stuevinduet på omgivelsene rundt seg, og tenke litt over hvor man kommer fra og hva det faktisk har å si. Og ta refleksjonene med inn i de viktige debattene. Så kan jeg fortsatt ha noe å være stolt av, selv når vi blir nevnt i samme setning som sjøsyke.


  • Det begynner å bli ei stund sida jeg og Kari var på det forrige kafébesøket i turneen vår, så nå tenker jeg det er på tide å dele denne turen med dere òg. Her er noe av det vi noterte i loggboka vår:

    Det er den siste torsdagen før påskeuka, det nærmer seg slutten av mars. Ute blåser den kalde vinden fra Nidelva, og jeg angrer på at jeg la lua igjen hjemme. Brygga utenfor Den gode nabo ligger tom og forlatt, duvende i strømingene i elva. Gamle Bybro er dekket av stilaser.

    Men Bakklandet ligger fredfull og koselig som alltid. Utenfor Dromedar Kaffebar har noen våget seg til å sette seg, selv om det ikke er tegn til sol og vinden napper lett i klærne her òg. En syklist farer forbi over hellene i det jeg åpner døra til kafeen.

    «Hallo,» sier dama bak disken. «Hei,» svarer jeg og ser meg om etter et ledig bord. Der det er hjerterom er det husrom heter det seg, men i kaféverden er det gjerne slik at der det er hjerterom blir det ekstra trangt. Særlig når lokalet er nokså lite i utgangspunktet.

    Jeg tørker duggen av brillene og finner meg til rette ved et bord. Kafeen er som lagd for par. Ett bord, to stoler. På bordet ved siden av sitter ei jente og en gutt og sammenligner veien hjem med Pythagoras læresetning. Jeg henger jakka fra meg på stolryggen, lener meg tilbake mens jeg venter på Kari. Hører klirring av isbiter fra kjøkkenet.

    Kari bestilte Baby Chock og spiste rundstykke med brie. Og ønsket seg musikk: svake, myke toner. Som Norah Jones. Kari blir alltid glad når de spiller Norah Jones på kafé.

    Jeg drakk en kopp Saltsjokonøtt, som var sånn helt passe god, men til gjengjeld hadde kobberskum og sjokoladebiter i bunn. Fint! (Om dere skal på Dromedar, anbefaler jeg aller helst Søt Chili eller Kakao Noir. Mmm.)

    Små dromedarer i vinduskarmen og gamle gjestebøker som man kan lese i. Det er flere gjester her. Jeg ser de ikke, men kan høre ei dame le og en mann brumme med på den andre siden av rommet, skrev Kari. Også utspilte det seg et kattedrama utenfor vinduet. Svart og hvit mot ginger.

    Nå vil jeg sitte på uteserveringa, i skinnjakke og med solbriller på nesen, og se på folk gå forbi, men akkurat nå ligger jeg fremdeles i senga mi og snufser og hører vindkastene blåse regn mot ruta. Sommer, altså! – hvor blir du av?

    Tidligere poster om kaféturneen:
    Bakklandet Skydstasjon
    Kaffebrenneriet på Bakklandet


  • Estenstadmarka, i hvert fall den delen jeg kjenner til, er et virvar av stier og veier: traktorveier, lysløyper og skogsstier. Grusveier og tråkk. Med andre ord et perfekt sted å dra på oppdagelsesferd, slik jeg og Sanna gjorde en søndag i april.

    Vi starta fra Dragvoll og gikk stien over åkrene. Den som starter ved idrettsbygget og blir veldig våt og gjørmete når det har regna (kan være lurt å gå bilveien hvis det er altfor bløtt). Så kom vi til parkeringsplassen (der det visstnok heter Bekken) og så et mosegrodd skilt som pekte oss til en skogssti. Hurra, tenkte vi.

    For hvem velger vel å gå på kjedelige grusveier når man kan gå mellom mose og lyng over sammenfiltrede røtter? (Tydeligvis ganske mange, for vi møtte nesten ingen på skogsstien.) Vi fant fort ut at det lønner seg å ha litt retningssans der da, for det var nok av stier å velge mellom.

    Dette er nok ikke det aller fineste området i marka rundt Trondheim, for slik så det ut når vi kom opp der det var mer åpent.

    Men det går jo ikke an å klage når man har utsikt mot Fosen.

    Så fant vi frem til Estenstadhytta. Min begrensede erfaring (hittil bare to turer) tilsier at det alltid blåser der oppe, men jeg har enda ikke vært inne i hytta. Man finner jo alltids en passe lun plass der man kan spise tursjokoladen sin. Så det gjorde vi denne gangen også, bak en husvegg.

    Med denne utsikten. Her fortsetter skogsstien, men jeg er litt usikker på hvor de har gjort av skogen?

    En av årets aller første hvitveiser. Nå tror jeg nesten alle er borte…

    Isen lå fremdeles på Estenstaddammen. Nå vil jeg at det plutselig skal bli sol og varme, slik at jeg kan bade der!

    Det var så, så fint lys i skogen! Vi tok en annen vei ned enn vi kom – tydeligvis via Kvernhusflata. Det er godt det stort sett er greit skilta med alle veiene hit og dit.

    Og så var vi nede ved Dragvoll igjen. Jeg gleder meg til å kunne legge pensum bort i et skap og gå på flere oppdagelsesturer i marka i høst, med sola i ryggen og kakao på termosen!


  • Trondheim blir stadig grønnere og jeg stadig blidere. På tirsdag leverte jeg bacheloroppgaven min og feiret med et av de mest inspirerende menneskene jeg vet om. Det er så kjekt å få bruke tid sammen med venner som gir deg lyst til å hoppe på neste fly og dra ut på eventyr. I det minste til å bli litt flinkere til å benytte seg av de mulighetene man får. Det var for så vidt det jeg gjorde torsdag formiddag. Ikke så langt, riktignok, bare til Oslo, men plutselig har jeg en sommerjobb jeg virkelig gleder meg til å starte i og kan bruke sommeren til å dra på nye eventyr i hovedstaden.

    Og enn så lenge, mens jeg enda har eksamen hengende over meg (akkurat nå hjemmeeksamen i tysk 30-tallslitteratur…), finner jeg små eventyr i de rommene jeg har tid: fine gåturer i Trondheim som plutselig fikk våren kastet over seg, volleyball og grilling med naboer jeg egentlig ikke kjenner, morgenstunder med Frode Grytten, koselige kvelder med gode venner.