• 8. mars! Gratulerer med kvinnedagen! I fjor feira jeg med å bruke retten min til utdanning. Det skal jeg gjøre i år òg, men i tillegg skal jeg holde appell på kvinnedagsmarkering her hjemme. Det siste året har alle tankene og ideene om at kvinner ikke har en like selvsagt plass i det offentlige rommet virkelig fått komme frem i lyset. Men det er liksom bare toppen av isfjellet i en verden der så mye urett skjer basert på hvilket kjønn man har. Da er det ekstra fint at det blir sagt fra i hele verden om at dette ikke er greit, også helt ute på Trøndelagskysten.

    I anledning dagen har jeg samla noen linker verdt å ta en titt på! Nyt, bli litt provosert, mén noe om det! Håper alle er litt ekstra nasty woman i dag!

    Kristine Graneng

    Om feminismen

    For meg handler feminisme rett og slett om likestilling og kampen mot diskriminering. Det er ingen gitt fasit på hva løsningene er – begrepet peker bare på et problem som rammer i hvert fall halvparten av jordas befolkning. Derfor kan det romme så mye. Alt fra kampen mot seksuell vold i konflikter til lønnsspørsmål i Norge. Jeg synes Marta Breen forklarer det så godt her.  Og hvis man i tillegg trenger noen flere grunner til å være feminist, gir hun oss 55 grunner i dette innlegget. Eller man kan ta en rask titt på statistikken til SSB.

    Kvinnen, en økonomisk byrde

    Agenda Magasin har publisert en hel rekke gode artikler om feminisme i det siste. Blant annet denne, som handler om hvordan man regner ut prislappen på kvinner versus menn i det norske samfunnet, og denne, som handler om hvordan kjønn blir sett på som problemet når vi diskuterer sykefravær, selv om det sannsynligvis er helt andre faktorer vi bør se på.

    Kristine Graneng

    Ulrikke Falch på Lindmo

    På lørdag var Ulrikke Falch på Lindmo og hadde en hel masse lurt å si om ungdomstida, om erfaringene sine med spiseforstyrrelser og om feminisme. Det er så bra det hun sier om å rette sinnet mot samfunnet i stedet for mot seg selv. Samtalen med Listhaug viser dessuten så godt hvor håpløst det er å være så livredd for feministbegrepet – det handler da vitterlig bare om å være for likestilling, enten det er snakk om solidaritet med kvinner utenfor landgrensene eller de du møter til daglig.

    (Elsker Lindmo sin kommentar når Listhaug mener det viktigste er å velge rett mann: «Så du har gifta deg med en feminist?»)

    Det er så mye annet bra å dele også. Som denne artikkelen om streiker gjennom historien – som da 90 % av islandske kvinner hadde en alt mulig-streik på 70-tallet. Eller dette innlegget om de muslimske tilslørte feministene«Feminister er både menn og kvinner, vi tror og ikke tror. Feminister går med turban, hijaber og caps. Feminister er så forskjellige, men samtidig like, som du og jeg.»


  • En liten tur på butikken føles ut som en fem timers lang fjelltur. Dagene mine er altså fremdeles verdens kjedeligste mens jeg venter på at kroppen skal finne tilbake til seg selv. Men det betyr i det minste mye tid til å lese! Denne uka har jeg lest ferdig to rosa bøker: den ene mest rosa på utsida, den andre mest rosa inni. To ganske forskjellige bøker, men her kommer noen ord om dem begge i ett innlegg likevel.

    Personar du kanskje kjenner – Synnøve Macody Lund

    Personar du kanskje kjenner starter med historien til forfatteren selv som er på besøk hos faren sin, som hadde en hjerneblødning for ei stund siden og ikke lenger er helt den samme gamle. Der skal hun skrive, om faren, men ender opp med å fortelle andre sine historier. Det er Live, som prøver å forlate kjæresten Eva; det er studenten Mari som innleder et forhold til den mye eldre veilederen sin Eskild; det er Anna, alenemora (som egentlig er forfatteren?). Også henger selvsagt alle disse historiene sammen på en finurlig måte.

    Jeg går rett til konklusjonen: Denne boka likte jeg ikke så godt. For det første, fordi jeg aldri helt fant tråden. Det ble noe litt for rotete over hvordan historiene ble fortalt, og jeg klarte liksom aldri helt å komme inn i noen av dem, kanskje bortsett fra selve rammehistorien om Synnøve og faren. For det andre, er boka skrevet veldig filmaktig, og jeg følte på en måte at det ble ei slags titteboks-bok, at jeg sto på utsiden og så inn hele tiden, uten å helt få grep om hva som skjedde. Men for all del; den hadde også noen veldig fine sekvenser som føltes mye mer nære, særlig skildringene av forholdet mellom Synnøve og faren.

    Blåstrømper: Vi er de nye feministene – Karen Thue og Victoria Wæthing

    Siden jeg leste F-ordet (som jeg skrev bittelitt om her) i sommer, har jeg hatt lyst til å lese Blåstrømper også, som et slags motstykke. Så da gjorde jeg det. Boka er skrevet av to jenter med tilknytning til høyresida i norsk politikk og er på mange måter et slags «finne oss selv som liberale feminister  og ta fra venstresida monopolet på feminisme»-prosjekt der mantraet er kvinner som individ fremfor kvinner som gruppe.

    Jeg synes det er spennende med store tanker, spesielt når de blir satt inn i konkrete sammenhenger. Det er i stor grad denne boka gjør. Den spør hvordan feminismen passer inn i et liberalt tankesett og diskuterer en del saker som kvotering, abort, fødselspermisjon og multikulturalisme ut ifra det perspektivet. Problemet er bare at det er fort gjort å bli politisk fargeblind i et slikt prosjekt, og det synes jeg denne boka bærer preg av, særlig på den måten at den overhodet ikke diskuterer en del perspektiver og fremstiller saker som langt mindre kompliserte enn de er. Da dukker i hvert fall skeptisk-rynka mi opp.

    Mange av de sakene som boka tar for seg, særlig sexkjøpsloven og kvotering, er saker som jeg dessuten synes er ganske i hjel-diskuterte. Heldigvis er det også kapitler som gir mer rom for refleksjon. Jeg synes kapittelet om kulturrelativisme (som handler mye om bruk av heldekkende plagg som burka) og om klima var spennende, mye fordi de ikke var like bastante som de andre.

    Noe av det jeg savnet mest med Blåstrømper var en diskusjon om hvorfor man ikke skal se kvinner som ei gruppe, annet enn fra en ideologisk begrunnelse. Sist jeg sjekka var det i hvert fall noen ganske tydelige fellestrekk ved oss som kaller oss kvinner. Det kommer man vanskelig utenom (selv om jeg selvsagt også er klar over at dét ikke betyr at vi ikke har vidt forskjellige behov og ønsker). Jeg tenker at det må være et viktig startpunkt når man skal diskutere hva som er de viktige kvinnesakene i dag og hva som er de gode løsningene for å sørge for at det ikke skjer diskriminering på grunnlag av kjønn eller lignende.