Det er rart å dra til Østerrike når man har vært i Tyskland så lenge. Bortsett fra tanken om at man må huske på passet på grunn av overhengende fare for grensekontroll (småironisk at det går helt fint å reise mellom Norge og Tyskland uten pass, mens man ikke kan flytte seg et par timer sørover uten å ha det med), er det ikke så enkelt å komme på at man har bevegd seg inn i et nytt land. Det er liksom bare de små detaljene: dialekt som er litt vanskeligere å forstå, maten som muligens blir noen hakk bedre, et ekstra drag av høykultur og gamle komponister.
Lørdag, etter en snartur innom Garmisch-Partenkirchen, kom vi altså til Innsbruck, sjekket inn på hotellet og dro inn mot gamlebyen på jakt etter noe å spise. Klokka nærma seg åtte, og vi lette etter dagligvarebutikker som fremdeles var åpne – forgjeves. Østerrike er vitterlig enda mer konservativt enn Tyskland, selv Bayern der alle butikker alltid stenger senest åtte. I stedet endte vi opp med å kjøpe currywurst fra ei pølsevogn, som vi spiste til lyden av en pianist som spilte klassiske stykker borti gata. Ingen tvil om hvor vi var da.
Det ble fort mørkt, men jeg synes Innsbruck gjorde seg godt i skumringen. I det lyset gikk fra gyldent, varmt til blått, kjølig, kom liksom byen til sitt rette med de mange små folksomme gatene og gullfargede detaljer. Vi gikk forbi Goldenes Dachl, det gyldne taket, inn i en av sidegatene, kjøpte is hos en av de mange iskioskene (jeg var fremdeles så mett at jeg bare stjal noen skjeer fra Dagfinn sin epleis, men den var god altså!). På veien tilbake til hotellet snublet vi over et symfoniorkester som holdt konsert i en bakgård. Og det var altså kvelden vår i Innsbruck.