I går var det plutselig søndag igjen, og jeg hadde ingen planer bortsett fra én ting. Jeg skulle besøke det siste pinakoteket på lista mi: Pinakoteket for ny kunst.
I den tidligste delen, fra like før overgangen til 1800-tallet, hang det for det meste portretter, og alle hadde så lure ansiktsuttrykk.
Dette var favoritten fra denne delen: George Biggin’s ascent in Lunardi’s balloon av Julius Caesar Ibbetson.
Og så fant jeg et maleri jeg gjerne vil flytte inn i! Der Watzmann av Ludwig Richter. Watzmann er en del av alpene ikke så langt unna, så kanskje jeg bare skal gjøre det.
Det koseligste på hele rundgangen var da jeg traff på Neu helt tilfeldig, som også hadde museumssøndag. Tilfeldigheter er så fine når de slår til på best mulig vis.
Dette er det utroligste rommet i hele det nye pinakoteket, spør du meg. Landskapsbilder fra Hellas i fantastiske farger i et rom med magisk lys.
Det var også noen gamle malerier fra München, fra da residensen enda var forbeholdt kongelige og München var mer en landsby enn en by. Disse var av Domenico Quaglio.
Dette likte jeg skikkelig godt, kanskje mest fordi jeg lurer sånn på hva paraplyen gjør der. Det heter Den fattige poeten av Carl Spitzweg.
Så nærmet det seg slutten. Med Van Gogh.
Og Monet.
Vi avsluttet med en tur i museumsbutikken. Museumsbutikkene på pinakotekene er så fine, med de fineste bøkene, notatbøkene og postkortene. Jeg kjøpte
et postkort med et bilde av Francoise Gilot og Picasso tatt av Capa, et med maleri fra biergarten og et magnetisk bokmerke med motiv av Monet. (Pluss et annet postkort, men det er snart på vei i posten.)
Nå må jeg bare finne noe herlig sommerlig å lese som passer til det nye bokmerket mitt. Jeg tenker Austen eller McEwan eller noe annet britisk.
Og så var det kafébesøk med disse tre: Neu, Kwan og Bob.
Håper dere også hadde en fin søndag og at uka blir bra!
Translation:
My Sunday was spent at the Die neue Pinakothek, my favourite of the three.
