Kristine Graneng

  • Fredag i Edinburgh

    Det er så mørkt ute nå. Bekmørkt. Vinden rister i huset, det knirker i veggene, og regnet pisker mot rutene.

    Så da passer det godt å ta en tur tilbake til en lys vårdag i Edinburgh.

    Jeg våkna til en stille morgen med fuglekvitter utenfor vinduene og følte meg så fornøyd. Jeg hadde bestemt meg kvelden før for å komme meg opp i rett tid for å dra på formiddagstur. Det var som om dagen også hadde bestemt seg for at det skulle være en god idé. Så da la jeg i vei i retning Arthur’s Seat.

    Se på dette! Jeg gikk opp på baksida, starta fra området ved universitetet. Det var et godt valg. Stien er mye brattere på den siden, men utsikten er fantastisk hele veien opp og det var nesten ikke folk der da jeg gikk der. En eldre mann i hatt kløv opp foran meg, satt oppe like før toppen og speida utover da jeg kom etter. Han så ut som om han gjorde det samme hver dag.

    Det tror jeg nesten jeg også hadde gjort om jeg hadde bodd der nede.

    Her lyver bildene. Ikke om utsikten og ikke om gulltornen, men om hvor folksomt det var på toppen. Fullt av franskmenn som poserte og selfiestenger.

    Nede ved enden av den andre stien ligger ruinene av St. Anthony’s Chapel på en annen liten høyde.

    Der tok jeg en pause med skotsk sjokolade som airbnb-verten min hadde sendt med meg. Å bo hjemme hos noen gjennom airbnb var virkelig en fin måte å reise på når jeg dro rundt på egenhånd slik. Det er godt å vite at man er sikker på å treffe noen å slå av en prat med når man reiser alene.

    Stien på den andre siden stopper nede ved Holyrood Palace, slottet til Elizabeth i Edinburgh.

    Og der ligger også det skotske parlamentet som ofte blir referert til som Holyrood. Utenfor satt disse fire og forsøkte å få politikerne i prat.

    Vi hopper raskt videre til senere på dagen, etter en god dusj og etter en veldig hyggelig kopp kaffe med Victoria (som hadde lokka meg til byen med de stemningsfulle bildene sine). Da gikk jeg gjennom The Meadows og opp til Roseneath Street. Det er så mange fine bruktbokhandler i Edinburgh. Noen nokså dyre, men her fant jeg en jeg likte godt. Med flagg i vinduet og bookshop i store bokstaver over fasaden.

    Også en fin blomsterbutikk. Men den gikk jeg forbi, for jeg hadde et annet mål i sikte.

    Garn!

    Jeg leita jo forgjeves etter ull i Liverpool, men fant aldri noe annet enn akryl. Lykka var stor da jeg kom til Edinburgh og endelig kunne klemme på skikkelige nøster igjen. Det er flere garnbutikker i Edinburgh, men jeg rakk bare innom denne – Be Inspired Fibres. Jeg kjøpte to nydelige nøster, håndfargede i nyanser av blått og grønt og fikk en lang prat om strikking i Skottland og Brexit og skotsk uavhengighet og rykter om Johnson og Cameron på kjøpet.

    Åh, Edinburgh, så hyggelig du er!

    Jeg måtte en tur (eller to) gjennom Greyfriars Kirkyard for å lese navn på gravstøttene også. Her ligger Potter og McGonagall og Black og Scrymgeour og Thomas Riddell. Jeg tror man kan lese mye av Rowlings inspirasjon inn i byen, uten at det egentlig var slik det skjedde, men det er jo gøy – å finne igjen noe av magien i virkeligheten. Og Greyfriars er et stemningsfullt sted, uavhengig av mytene og assosiasjonene som har kommet til i nyere tid. Med store, gamle trær, de massive gravstøttene, steinmurene og slottet som ruver på åsen bortenfor.

    Fargerike Victoria Street.

    Slottet.

    Og med denne utsikten, mot Arthur’s Seat der jeg starta dagen, avslutter jeg denne fredagen i den skotske hovedstaden. Den mest fotogene byen jeg har vært i. Og enda har jeg en dag å titte tilbake på.

    Se også: Torsdag i Edinburgh

  • Torsdag i Edinburgh

    Det var en gang mot slutten av mars jeg satt på hybelen i Liverpool og nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi jeg hadde sånn hjemlengsel. Ukene før jeg skulle hjem til påske syntes så usigelige lange, dagene så meningsløse når jeg bare gikk og lengta og ikke fikk gjort på langt nær så mye som jeg tenkte jeg burde få gjort. Men etter en samtale på kjøkkenet med Tom, en av samboerne mine, som fortalte at Edinburgh var enda flottere enn York, og under sterk påvirkning av påskeliljebildene til Victoria, bestemte jeg meg for at nå, nå gjør jeg noe for å få de ukene til å gå litt fortere. Også bestilte jeg billetter nordover til Edinburgh ei helg.

    For om ikke Edinburgh kan kurere hjemlengsel – med slott som skuer utover byen, Harry Potter og magiske kafeer og bokhandler, og et fjell å klatre på – da fungerer ingenting.

    Jeg tog toget fra Liverpool. Omtrent fire timer tar det. Jeg tenkte jeg skulle få gjort unna litt jobb mens jeg satt der, men ble mest sittende å se ut vinduet og kjenne hjertet banke. Så snart vi kom nordover mot den skotske grensa så det slik ut. Sauer og snø – og grønne åkrer.

    Jeg kom frem til Edinburgh i ei voldsom regnskur. Etter å ha satt fra meg kofferten der jeg skulle bo, søkte jeg ly inne i en kafé ved Haymarket. Jeg så på regnet gjennom de store vinduene og folk som kom inn, søkkvåte. Drakk kaffe og skribla i notatboka mi.

    Dean Village ble første stopp etter at regnet hadde gitt seg. Det er en gammel landsby langs Water of Leith, elva som renner gjennom Edinburgh. Det var så stille der. Bare elva som brusa mellom steinhusene. Jeg gikk rundt og så på bygningene, tumla innom en kirkegård, før jeg tenkte det ville være fint å gå opp langs elva. Det var det, helt til det viste seg at elva hadde vokst seg så stor med vårregnet at den gikk over stien.

    Men etter en liten omvei bar det videre oppover.

    På den andre siden var det benker og påskeliljer. Dagen etter fikk jeg høre at det er flere hager oppover langs elva som man må ha nøkkel for å komme inn til. En slags hemmelig hage med innsyn der man kan sitte og kjenne seg privilegert.

    Jeg hoppa av elvestien ved Stockbridge. Gikk innom noen koselige butikker, som Golden Hare Books. Forelska meg i denne porten.

    Men aller mest for å ta turen innom den botaniske hagen! Er ikke botaniske hager noe av det beste bymennesker har funnet på? En oase blant alle gatene. Det var midt i rhododendronblomstringa, magnoliaen var i ferd med å miste kronbladene og langs stien fant jeg et teppe av hvitveis som fikk meg til å smile både innvendig og utvendig.

    Disse fargene!

    Det begynte allerede å bli ganske seint, så jeg rakk ikke å gå innom veksthusene, men åh – så rolig jeg følte meg da jeg gikk ut derifra.

    Tilbakeveien gikk jeg gjennom sentrum, nedenfor slottet og bakkene som lyste av påskeliljer. Her var jeg så sliten i beina at jeg nesten ikke visste hvordan de skulle bære meg og telefonen gikk tom for strøm, men så lenge det fremdeles er liv i kameraet og det finnes slott å ta bilder av, da er det utrolig hva jeg kan klare.