Vips! så er jeg i Oslo og i gang med sommerjobben. Jeg våkner like tidlig som vanlig, men har plutselig litt mer lyst til å sprette ut av senga enn å bli liggende. Jeg bruker dagene til å svinse rundt på Stortinget og prøver å finne frem i villniset av ganger og normer. Jeg skjønner meg ikke helt på bussrutene her, og innimellom finner jeg litt tid til å utforske Østmarka òg.
Så mens jeg prøver å venne meg til oslolivet, tenkte jeg jeg kunne dele en tekst med dere som føles ekstra relevant når jeg er enda lengre borte enn til vanlig. For noen måneder siden ble jeg spurt om å skrive en liten sak til Møllkula, et lokalhistorisk tidsskrift hjemme. Jeg fikk skrive om akkurat hva jeg ville, så da hadde jeg lyst til å skrive om hva det betyr å komme fra et sted.
Da jeg var hjemme sist, lå det endelig et eksemplar av det på kjøkkenbordet og så slik ut:
Og her er teksten. Ganske Fosen-intern, men forhåpentligvis med noen betraktninger det uansett går an å kjenne seg igjen i.
Å kjenne på hvor man kommer fra
«Men mor er sjøsyk i hele legemet før vi er utenfor Trondheimsfjorden og runder Fosenlandet med baugen endelig mot nord,» leser jeg i Lars Saabye Christensens Halvbroren og kjenner en blanding av stolthet og hjemlengsel. Fosenlandet. Hva er det som gjør at det føles så stort at Fosen blir nevnt i samme setning som sjøsyke?
Det er noe ved det å bli sett. Jeg studerer i Trondheim, og ofte blir jeg spurt hvor jeg kommer fra. «Bjugn,» svarer jeg stort sett og forventer selvsagt et «Åja!» med et tilhørende anerkjennende nikk. Men ikke sjeldent ender det med at jeg må forklare hvor Bjugn ligger: «En liten båttur unna, litt mot nord og litt mot vest. Ute på kysten.» Om jeg da i det hele tatt kommer lengre enn til å forklare hvordan man uttaler det. Det er ikke så selvsagt at andre vet hvor du kommer fra, selv om det er godt å vite det selv.
Jeg var fire og et halvt år da vi flyttet til Lysøysundet fra Vestfold. Høsten 1996. Selv om jeg har blitt fortalt at det var en spesielt fin og varm høst, så husker jeg ikke så mye av den selv. De fleste minnene kom senere: Jeg lærte å sykle på gårdsveien vår, leste gamle skolebøker på loftet hos bestemor. Fiska krabber fra flytebrygga. Lærte gangetabellen på skolen i Fagerenget og å tenne opp bål i Holkjella. Krangla oss til å få spille kanonball på håndballtreningene i gymsalen på skolen. Når så mange minner er knyttet til stedet jeg kommer fra, er det klart det er en stor del av identiteten min.
Man får et annet perspektiv på hvor man kommer fra når man flytter hjemmefra. Verden ser litt annerledes ut fra en studenthybel i Trondheim enn der man vokste opp. Ikke bare kan man bli – noen ganger smertelig – klar over hvor lite stedet man kommer fra er; når man møter mye nytt og fremmed blir det kjente desto viktigere. Man innser hvor mye hjemstedet faktisk betyr.
For noen betyr det riktignok litt mer enn for andre. Det var første forelesning i et fag på universitetet for noen år siden og tid for «hva heter du og hvor kommer du fra»-runden. «Skatval,» sa to i klassen, som om det var det mest selvsagte i verden. Ofte er det noen som kommer fra i nærheten av Oslo (selv om det kanskje egentlig er fra Rygge) eller kanskje Finnmark. Så slipper man å si noe mer om det, med mindre noen tilfeldigvis har slekt der eller var i området på en ferietur en gang i ungdomsårene. Men nesten vel så ofte, synes det i det minste for meg, er det noen som kommer fra Skatval i Stjørdal. Ei bygd, selv om den med sine 2863 innbyggere i følge Wikipedia er ganske stor når man kommer fra Lysøysund. Hvordan man presenterer seg sier ofte mye om hvem du er – og også hvor du kommer fra, både i geografisk og en mer overført betydning.
Jeg tror det er flere som burde innse det – at hjemstedet har en betydning. For hvem du selv føler du er, hvordan du forholder deg til andre og hvilke valg du tar. For hvem er man hvis man ikke har et sted å føle seg hjemme? Et sted å føle seg trygg? Å snakke om tilhørighet og hva den betyr for folk vil nok aldri gå av moten, men det forundrer meg stadig hvor lite viktig noen synes identitet og tilhørighet er. Jeg tør påstå at det nesten blir glemt i mange av de store samfunnsdebattene i dag. «Du skal ikke blande politikk og følelser» er ofte et mantra. Men hva er vi egentlig uten følelsene våre? Er det ikke verdt å ta hensyn til?
I Bjugn diskuterer vi både kommunestruktur og – nok en gang – skolenedleggelse. Jeg synes det er en gylden anledning til å sette seg ned med en kopp kaffe, gjerne mens man speider ut stuevinduet på omgivelsene rundt seg, og tenke litt over hvor man kommer fra og hva det faktisk har å si. Og ta refleksjonene med inn i de viktige debattene. Så kan jeg fortsatt ha noe å være stolt av, selv når vi blir nevnt i samme setning som sjøsyke.