«Rajsa!», «nei!» og «slutt å plage katta!». Det er vel de mest brukte ordene på gården her nå. Rajsa er som en trassig treåring, slutter helt å høre etter når Arkibald er i nærheten. Ho biter han i ørene, drar han etter halen bortover stuegulvet. Likevel fortsetter Arkibald å være med på leken. Han sitter noen trinn opp i loftstrappa og terger, akkurat utenfor rekkevidde. Tar noen prøvende skritt mot Rajsa når ho hviler på gresset ute før han forsøker å smette unna. Igjen og igjen.
Forrige uke var jeg så sliten at jeg stort sett bare sov på ettermiddagene. Men torsdag dro jeg inn til byen likevel og tenkte at jeg skulle bruke noen timer på koselige ting. Jeg gikk innom Te- og kaffehuset og kjøpte to typer earl grey, én til kontoret og én til å ha hjemme. Det lukta så godt i handlenettet mitt resten av kvelden. Teen fikk selskap av garnnøster i de fineste høstfargene. Så satt jeg på Sellanraa ei stund og så på folk som sikkert studerer litteraturvitenskap, menn omtrent på min egen alder med jordfarga skjorter og gamle bøker som matcher med en togbillett stukket inn som bokmerke. Etterpå spiste jeg og Ida middag på Kalas & Canasta på Bakklandet, og jeg kom litt seint fordi jeg måtte ta bilder av bryggene, selv om jeg har gjort det så mange ganger før. Da jeg dro hjem var jeg nok enda mer sliten, men desto gladere.
Og da helga kom, passa jeg på å gjøre minst mulig. Drakk flere kanner earl grey med melk fra fjøset i ei lita mugge til, tente stearinlys for første gang på denne siden av sommeren. Plukka fram ei lita bok fra hylla jeg hadde glemt, leste halve sammenkrølla i en lenestol i finstua. Også fikk jeg ånden over meg og laga kirsebærsaft av bærene jeg plukka tidligere i august. Hjemmelaga saft med isbiter i et vinglass, det burde alle prøve. Den ble så god. Nå drømmer jeg om et eget kirsebærtre i hagen.