Den 16. mai var jeg så sliten at jeg var helt på gråten over tanken på å skulle bake kake og stryke bunadsskjorta. Så dro superhelten min på butikken og kjøpte is og bær, skjorta fikk en rask omgang med strykejernet, og det ble 17. mai likevel – med frokost ved respateksbordet hos Ida og Jørgen, kuleis i toget, og skjenning og en runde Bezzerwizzer mens vi ventet på at soddet skulle tine. Og da dagen var slutt, kjørte vi hjem i den mest lilla solnedgangen jeg kan huske å ha sett.