I helga feiret vi besta sin 85-årsdag på Høvringen, og det kunne ikke vært bedre. For mens stormen herjet langs Trøndelagskysten, kunne vi gå i fjellet, spise lunsj og drikke kaffe fra termos på Anaripiggen og speide utover Rondane fra Karihaugen. Og da vi kom ned, fikk vi nystekte vafler og besta spilte bordtennis. (Det siste har jeg fått streng beskjed om ikke å legge ut noen bilder av.)
Å gå Ladestien har vært en av de tingene jeg har tenkt jeg skulle ha gjort i flere år nå, uten å ha kommet så langt som til faktisk å gjøre det. Men i dag satte Sanna, Ada og jeg oss på bussen til Rotvoll og gikk stien langs fjorden, med eventyrlyst og vind i håret.
En dag i ferien jeg og broren min gikk opp på fjellet hjemme, som har veldig fin utsikt selv om det ikke er så veldig høyt. Oppe på toppen hadde vi lunsjpause – også tok vi hver vår vei ned. Jeg tror det er rimelig å slå fast at høydeskrekken er nokså skjevt fordelt i familien Graneng.
Det er rart det, hvordan hvor fort tiden går avhenger av hvor du er. Nå er jeg noen dager hjemme og dagene virker så lange. På en god måte. Plutselig får jeg gjort så mye mer, samtidig som jeg har tid til lange kaffepauser og å gå turer når det passer meg. Kanskje er det fordi jeg kan sitte ute i sola lese, kanskje er det fordi kaffen her er så mye bedre, eller kanskje er det rett og slett fordi én gang bygdejente, alltid bygdejente.
Enda et av de sommerminnene som ligger gjemt både på harddisken min. Bærtur i Tufsingdalen med bestemor, tante og gammeltante. Sola som fikk regndråpene til å glitre etter at lynet hadde lyst opp himmelen rundt oss på alle kanter. Moltemyra som lå rød og fin. Femunden i horisonten.
Og det beste er at jeg fremdeles har spor etter turen i fryseren min.