Det var fredag, og jeg forelska meg i Hamburg. For elva gjorde lufta disig og byen blå. Og det var så mye historie i gatene, i store lagerbygg, i trange smug og høye kirketårn. Og så veldige kontraster, med Rolex-butikken ved rådhuset og bordellgata på Reeperbahn. Ah, jeg likte Hamburg, selv om det var så mye som fikk meg til å stoppe opp og lure litt, og til tross for at lukta av sigarettrøyk hang igjen i klærne mine i minst ei uke etterpå.
For noen dager siden leste jeg de siste sidene i denne boka: Høytleseren av Bernhard Schlink. Boka handler først og fremst om Michael og hans forhold til ei dame som er ganske mange år eldre enn han. Den er ganske kort, men samtidig er det vanskelig å bli helt ferdig med den: Menneskene og situasjonene er så vanskelige å forstå. På samme tid er det så mye som er overførbart til mindre ekstreme situasjoner, og det gjør at den for meg ble temmelig inntrykksfull og sterk. Heldigvis er den både lett og veldig fint skrevet (jeg leste den på tysk, og det gikk helt greit), slik at den ikke ble altfor tung.
Den siste måneden føles plutselig som en drøm. Så fjern, selv om jeg også i går våknet opp på rommet i Kiel, med utsikt ned på sykkelveien og på det fine blå huset på den andre sida av gata. I dag våknet jeg opp til utsikten av Byåsen som glitrer i vintermørkret og blokka ovenfor, der man aldri vet om noen er hjemme, fordi persiennene alltid er nede.
Nå gleder jeg meg til å se byen min med nye øyne. Pakke ut eventyrlysten fra kofferten og leve litt mer her også.
