Den siste måneden føles plutselig som en drøm. Så fjern, selv om jeg også i går våknet opp på rommet i Kiel, med utsikt ned på sykkelveien og på det fine blå huset på den andre sida av gata. I dag våknet jeg opp til utsikten av Byåsen som glitrer i vintermørkret og blokka ovenfor, der man aldri vet om noen er hjemme, fordi persiennene alltid er nede.

Nå gleder jeg meg til å se byen min med nye øyne. Pakke ut eventyrlysten fra kofferten og leve litt mer her også.