Da jeg kom ned fra Dovre i forigårs, på vei hjem fra årets vestlandsferie, møtte jeg regnet. Slik som vi gjør hvert år når vi kjører inn i Trøndelag. Det er som om verden er tilbake til normalen etter den hete sommeren. Himmelen er grå og myk, gradestokken viser seksten grader. Men de gulnede bjørketrær og det svidde gresset forteller fremdeles om de tørre og varme månedene som har vært.
Jeg sover med vinduet åpent for å kunne høre om det er kalving på gang. Det er tjue dyr ute på beitet som skal kalve i løpet av de neste månedene. Den aller første vesle kalven skal komme en av de neste dagene, men hittil har jeg bare hørt regndråpene i takrenna. Ute i hagen lyser bærbuskene. Solbærene er store og saftige, vepsene har fest i bringebærbuskene. Langsomt har vi glidd inn i sensommeren med alt det innebærer.
Mandag starter hverdagene igjen. Det blir godt å komme tilbake på jobb igjen. Tilbake til hverdagsrutinene. Å stå og vente på bussen om morgenene, bla i bøker på biblioteket, drikke kaffe med kollegaer. Men sommeren er heldigvis ikke over. Ettermiddagene venter da der de også – med bærplukking i skogen, middager ute i sola, et kveldsbad om temperaturen skulle finne på å nå samme høyder igjen.
