• Reynisfjara

    Grønnsakshagen

    Det begynner å bli tomt ute i kassene mine. De siste knutekålene er høsta inn for lengst, og squashen visna bort med noen kalde netter allerede i starten av september. Nå er det bare grønnkålen og purren det fremdeles går an å høste av ute i kassene. For et kjekt prosjekt det har vært å se det vokse det siste halvåret. Det er så verdt alle timene med vanning, luking og stell å kunne gå ut i hagen for å plukke inn en stor squash til middag, drysse timian fra bedet i ei suppe og fylle fryseren med bokser merket grønnkål og spinat. Ro i sjela, godt for magen.

    Vi er på ingen måte i nærheten av å være selvforsynte med grønnsaker, og blir det i hvert fall ikke med det første heller. Men det er noe spesielt med det å se det gro langsomt og forstå alt arbeidet som ligger bak grønnsakene man vanligvis kan kjøpe for en tier på butikken. Man får dessuten et annet forhold til å spise det som er i sesong når man dyrker grønnsaker selv – det synes jeg er viktig. Om vi skal klare å leve på en bærekraftig måte i årene fremover, så er vi nødt til å ha et bevisst forhold til maten vår. Hvor den kommer fra og hva som kreves for å produsere den.

    Men moralistpreken til side: Nå på tampen av høsten tenker jeg det er på tide å oppsummere hvordan det gikk med grønnsakshagen denne sesongen, det som gikk bra og det som gikk dårlig, og aller morsomt – gjøre meg noen tanker om hva som skal skje i hagen neste år.

     

    Vår i grønnsakshagen

    Vår i grønnsakshagen

    Forkultivering: Kålplantene som gikk dukken i trøndervinden

    Vekstsesongen ute er jo ikke så lang her i Trøndelag, så jeg starta tidlig i april med å så inne. Knutekål, grønnkål og squash. Det gikk jo ikke så bra, som dere kanskje husker. Jeg satte plantene ut en morgen før jeg dro på jobb, og da jeg kom tilbake, hadde vinden tatt knekken på alle, bortsett fra noen standhaftige grønnkålplanter. Heldigvis gikk det greit å sette frø rett i jorda for de minste plantene, og mamma kom med squashplanter fra veksthuset sitt nede på østlandet. Lærdommen får vel være at man aldri helt skal stole på trønderværet og at det går helt fint å så direkte i jorda.

    Så kan også kjøkkenbordet få være fritt for kålplanter de siste vårmånedene inntil den store drømmen om et lite veksthus kan bli til virkelighet.

    Grønnsakshagen

    Grønnsakshagen

    Grønnsakskassene

    Pallekarmene, eller grønnsakskassene, som man likså godt kan kalle dem, for det er vel helst det de er, var en skikkelig god idé. De er snekra av gamle rester av bordkleding, og hittil har de i hvert fall holdt seg godt. Det er en skikkelig luksus å bare ha et avgrensa område å luke ugress på, i motsetning til åkerflekken vi hadde grønnsaker på i fjor der ugresset sprer seg bare du snur ryggen til. Ulempen er at det blir mindre plass grønnsakene også. Plantene må ha mer plass enn jeg tror. Jeg gjorde et forsøk på å så en andre runde med ruccola, spinat og reddik, men de forsvant helt innimellom grønnkålen og squashen.

    Høydepunktet i grønnsakskassene i år var helt klart squashplantene. I en periode var det en ny squash å høste omtrent annenhver dag. Mm, deilig smørstekt squash! Også ble det noen mini-spaghettigresskar til slutt, selv om jeg hadde gitt opp håpet om å få det til ei god stund!

    Spinat

    Planer for neste år

    Til neste år kommer jeg ikke til å ha så mye tid på vårparten til grønnsakshagen om alt går etter plana, men noe skal jeg da uansett få til. Jeg håper jeg får til å så mye av det samme direkte som jeg gjorde i år på forsommeren (og forhåpentligvis kan jeg få mamma til å forkultivere noen squashplanter til meg neste år også), men av større prosjekter er det disse som står høyst på lista:

    • Utvide med én grønnsakskasse. Mest for å gi grønnsakene mer plass, men også for å få rom til å prøve noe nytt.
    • Ordne en kompostbinge.
    • Prøve flere typer kål.
    • Lage en ordentlig jordbæråker.

    Men aller først skal jeg nyte resultatene av denne sesongen gjennom vinteren. Varme gryter med grønnkål og irrgrønn spinatsuppe når det stormer som verst ute!

    Hva jeg har dyrket i hagen i år

    For de som er spesielt interesserte: Her kommer ei komplett liste over alt spiselig som har vokst i hagen med mer eller mindre hell denne sommeren.

    Grønnsakskassene:
    Grønnkål (tre ulike typer)
    Svartkål
    Knutekål
    Reddik
    Fennikel
    Squash
    Spaghettigresskar
    Purre
    Spinat
    Ruccola
    Jordbær
    Sitronmelisse
    Koriander

    Bed:
    Peppermynte
    Rosmarin
    Oregano
    Timian
    Gressløk

    Andre steder:
    Gulrot
    Bringebær
    Solbær
    Plommer

    Kjøkkenvinduet:
    Kirsebærtomater


    ,
  • Høsten 2023 – ei liste

    Jeg satt på kontoret mitt en kveld denne uka, hørte på regnet og vinden utenfor, og tenkte at om det er en tid på året da det er greit å være i en slags unntakstilstand, så må det være denne. Denne høsten føles mer som høst enn noen høster før. Stipendiatperioden min nærmer seg slutten, og de neste månedene er en rekke med tidsfrister. Helt i enden er selve Fristen. Fem års arbeid skal ta slutt. Avhandlinga skal inn.

    Så denne høsten er litt annerledes. Litt mindre rom for store krumspring og desto viktigere med de små tingene. Akkurat i dette øyeblikket nipper jeg til en kopp te (Kraftfull chililakris fra Te- og kaffehuset) og hører på Thomas Dybdahl og Beharie. Jeg har tent stearinlyset på stuebordet, midt i all denne kosen kom jeg på at kanskje det ville være hyggelig å lage ei liste med sånt jeg ser frem til i høst – annet enn alle disse fristene.

    Lista har jeg (delvis) henta fra Flora Wiström.

    Zürich, november 2022.

    Vil høre på
    Det ryktes at Beharie kommer med nytt album i høst. Det lengter jeg veldig etter.

    Vil ha på meg
    Store ullgensere og miniskjørt. Kanskje strikke en ny genser jeg kan bo i? Noe oransje?

    Vil lese
    Åh, alle disse høstlanseringene som lokker! Har ikke så høye leseambisjoner fremover, men gleder meg til å plukke opp noen store historiske romaner når jeg har overskudd. Mytting si Skråpånatta. Lungeflyteprøven til Renberg. Det åttende liv går på teateret i høst. Den vil jeg også lese. Men har mest tro på at jeg får lest noen av de kortere irske bøkene jeg plukket med meg fra Dublin.

    Vil gjøre
    Gå i badstu og bade i havet. Dra på konsert midt i uka. Se UKE-revyen. Dra i svømmebassenget før jobb.

    Vil spise
    Gresskargnocchi! Denne oppskrifta hos DN er så god.

    Vil drikke
    Mange cappuccinoer i kafeen på campus.

    Vil se på
    Akkurat nå ser jeg alle filmene med Ewan McGregor hos Filmoteket. Et veldig godt prosjekt, spør du meg. Men gleder meg til seriehøsten: Jeg sparer de nyeste sesongene av Sex Education og Heartstopper til de virkelig trengs. Ellers gleder jeg meg til å se Makta, om Arbeiderpartiet rundt begynnelsen av 80-tallet, også All the light we cannot see og Lessons in Chemistry. Også kommer den neste sesongen av The Crown og The Wheel of Time denne høsten?

    Hva ser dere frem til i høst?


    , , ,
  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!


    ,