• Jeg var i Oxford i slutten av mai i fjor. Jeg kom dit den dagen det var valg til Europaparlamentet. Jeg og en kollega som var på forskningsopphold i byen spiste middag på en pub mens vi så en gjeng Labour-folk som banket på dører i siste liten. Vi gikk langs elva i Jordan om kvelden, så på kanalbåtene og drakk øl på en terrasse som hang utover vannet. Det føltes smått surrealistisk. En sommerkveld i byen som på mange måter har symbolisert alt det jeg har elska ved England oppgjennom oppveksten. Magi og bøker og store tanker.

    Oxford er ganske surrealistisk i seg selv. Med porter, der det liksom skjuler seg egne verdener bak. Det er utrolig at det er mulig. Utenfor murene sitter en hjemløs, innenfor er det egne hjorteparker.

    Morgenen etter satt jeg på ei uteservering med utsikt mot Radcliffe Camera og jobba. Også gikk jeg gjennom byen i det som fremdeles var en tidlig formiddag.

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford


  • Om en liten måned skulle jeg egentlig ha reist tilbake til England og til Liverpool for noen uker. Det sier seg selv at det ikke blir noe av – men heldigvis finnes det andre måter å reise på. De siste månedene har jeg lest meg gjennom noen av bøkene jeg tok meg med tilbake i fjor. Fire bøker ble det til temaet England på leselista mi.

    A short history of England

    All together now? One man’s search of his father and a lost England – Mike Carter

    Det er mai 2016, og i underkant av to måneder til britene skal stemme over om de fortsatt skal være medlem i EU. Trettifem år tidligere, i 1981, gikk People’s March for Jobs fra Liverpool til London som en protest mot Thatcher og den stigende arbeidsledigheten i Storbritannia. Faren til Mike Carter, Pete, sto bak marsjen. Trettifem år senere går han selv opp den samme ruta for både å bli bedre kjent med sin egen far og med landet.

    Det er noe forlokkende i det å ta beina fatt uten helt å vite hvilke opplevelser turen kommer til å by på. Og det er også virkelig fint å kunne følge med når noen andre legger ut på vandring og skriver om det. I All together now? legger møtene Mike Carter har med tilfeldige mennesker og med folk tilknyttet marsjen i 1981 virkelig gode rammer for diskusjoner om utfordringene England står overfor i dag. Om industriarbeidsplasser som har forsvunnet, et utdanningssystem som ikke fungerer, og om hvordan den engelske overklassen er de som får lov til å fortelle historien om England utad.

    Engasjerende og viktig om det engelske samfunnet.

     

    Bird Cottage – Eva Meijer

    Dette er ei sånn søt bok som det virkelig går an å kose seg med. Den er basert på livet til Len Howard, en fiolinist fra London som halvveis i livet bestemte seg for å gi opp musikkkarrieren og flytte ut på landet for å studere fugler. I det lille huset i Sussex, Bird Cottage, prøver hun å legge til rette for at fuglene skal være minst mulig forstyrret slik at hun kan studere dem i sitt naturlige habitat. Boka veksler mellom fortellingen om Howard sitt liv og fortellinger om livet til blåmeiser og rødstruper og spurver. Det var akkurat det jeg trengte å lese når verden gikk i unntakstilstand.

    A short history of England

    A short history of England – Simon Jenkins

    Englands historie fra romernes inntog til moderne tid på i underkant av 300 sider. Det hadde nok vært mer presist å si at A short history of England er en kort historie om engelske monarker og statsministre, for det er stort sett det den er. I den forstand er det ei veldig informativ bok, men kanskje ikke den type bok som gjør at informasjonen fester seg og heller ikke så interessant om man allerede har en del kunnskap om engelsk historie. Jeg skulle gjerne sett at den bød på mer kontekst og lange linjer, mer plass til kultur og tradisjoner som kan forklare England som det er i dag. Men som en rask gjennomgang av engelske statsledere, er det ei helt ok bok.

    Dances with the daffodils – Matthew Connolly

    Jeg var innom en liten bokhandel i Grasmere da jeg gikk i Lake District i fjor, Sam Read, og spurte om de hadde noen bøker fra området. En av bøkene jeg fikk med meg derifra var Dances with daffodils. Boka er gul som påskeliljer, utgitt på eget forlag, og er løst basert på Dorothy Wordsworth, søstra til dikteren William Wordsworth. Boka følger en plaga mann fra Grasmere som vender tilbake til landsbyen på starten av 1800-tallet etter å ha vært borte halve livet, bare for å oppdage at familien hans er borte. Men ute i eng av påskeliljer møter han Dorothy og blir selvsagt forelska. For å være ærlig, var boka ganske platt – men til gjengjeld var det likevel fint å kunne drømme meg tilbake til stedene jeg besøkte i fjor sommer.

    Her kan dere lese om da jeg var på besøk hos Wordsworth.


  • Jeg våkna til gjøken en dag forrige uke. Den holder til ute på en av øyene her. Koko, koko. Nå nærmer sommeren seg, er det som om den sier. Nå føles snøen som kom uka før 17. mai som evigheter siden, det blir både grønnere og varmere for hver dag. Endelig er det mulig å ta fatt på prosjekt grønnsaksåker!

    I dag planta jeg ut de første plantene fra veksthuset i åkeren. Sju sorter kål. For de spesielt interesserte, her er ei liste over kålsortene jeg har i år: Grønnkål (Westlander winter), grønnkål (Roter Grünkohl), rødkål (Kissendrup), hodekål (Blåtopp Kvithamar), blomkål (Neckarperle), knutekål (Azur Star) og rosenkål (Idemar). Alle fra Solhatt.

    Grønnkålen føler jeg meg trygg på at skal bli bra – den er så takknemlig å dyrke. Resten er jeg spent på. Knutekål og rosenkål har jeg prøvd meg på før, uten at det har blitt noen suksess. Litt for lite tålmodighet og litt for lite plass. De andre sortene tester jeg for første gang.

    På lørdag sådde jeg også, etter at vinden som hadde stått på noen dager endelig ga seg. Jeg skal vise dere etterhvert som det kommer opp!

    Asparges

    I toppen av åkeren står ei rekke asparges og strekker seg. Fremdeles er de bittesmå, men jeg gleder meg sånn til de skal bli middag.

    Og her ute står resten av plantene fra veksthuset og venter. De skal få noen netter inne enda, men i slutten av uka tenker jeg de sikkert begynner å bli klare til å ut de også.

    Jeg blir så fornøyd når jeg ser squash- og gresskarplantene. Alle frøene jeg sådde spirte, og nå ser de ganske bra ut må jeg si. Riktignok glemte jeg å merke dem da jeg sådde. Nå har jeg tre typer squash og en sort gresskar og overhodet ikke peiling på hva som er hva. Men da blir det ekstra spennende å se hva som dukker opp utover sommeren! Foreløpig er denne favoritten, med de taggete, mønstrete bladene.


  • Bestemor og bestefar og jeg dro for å se korpset spille i går formiddag. Ja vi elsker, med gårdene og havet i bakgrunnen. Deretter tok jeg med meg flagget i sekken og gikk innover Teksdalsvatnet. Det var yr i lufta, snø på toppene. Bjørka har sprettet og hvitveisen synger på siste verset. Det er nesten litt eksotisk, som om fjellheimen har tatt seg en tur ut mot havet. Jeg kan ikke huske å noengang ha sett snøen legge seg her ute så seint i mai.

    «Dette er den beste måten å feire nasjonaldagen på,» sa en jeg møtte på vei innover. Han var grønnkledd og hadde en kikkert rundt halsen. Hunden logra ved beina hans. Og kanskje er det ikke helt det samme som å rope hurra til folketoget og å passe på å ikke få soddflekker på bunadsskjorta. Men det er ikke så verst å være ute på nasjonaldagen heller. Særlig når sola bryter gjennom skydekket og glitrer i et stille tjern akkurat i det jeg setter meg ned for å spise nista.


  • Nå grønnes det for alvor ute. Selv om det er skikkelig ullgenservær enda, selv når sola titter fram, spretter bjørka og tulipanene er i ferd med å folde seg ut. Det er for kaldt enda til å begynne å så noe ute med særlig store forhåpninger. På langtidsvarselet kryper gradestokken bare så vidt over null om nettene. Men jeg er en del hos pappa ute på Trøndelagskysten i vår, og her står det et stort veksthus som bare ba om å bli fylt med planter. Der er det fint å helle frø fra papirposer ned på håndflata, rote med jord – og å lese en snutt og drikke en kopp te når kveldssola står på og varmer så det knirker i veggene.

    Kålplantene sådde jeg allerede i påska. Nå har jeg prikla dem, og om et par ukers tid tenker jeg de skal få komme ut i jorda. Må bare passe på å herde dem først – det har jeg brent meg på før.

    Siden da har jeg også sådd brekkbønner og forskjellige typer squash og gresskar, tagetes og lave solsikker. Det er det første året jeg sår noe særlig blomster, men etter all den tida jeg brukte i engelske hager i fjor, kribler det etter farger i alle blomsterbed. Jeg har til og med en liten boks med valmuefrø liggende som jeg fikk av noen hyggelige damer jeg møtte i en av hagene.

    De dagene etter at man har sådd er så langsomme. Jeg går og venter, stikker nesa nesten nedi jorda, for kan jeg ikke skimte noe grønt der nede? Men så plutselig spretter spirene opp og folder seg ut på bare noen timer. I helga har squashen skutt fart og i ettermiddag så jeg den første antydningen til brekkbønnene.

    Tenk at alle disse små skal bli store planter med grønnsaker som skal bli til herlige middager utover sensommeren og høsten! Det er en fin tanke å holde på en hustrig vårdag helt tidlig i mai.