• Da jeg kom tilbake til åkeren etter ferieturen, så var det til jord som kleba seg under joggeskoene og tett med ugress mellom rendene. I rendene også, når sant skal sies. Men er det én ting jeg har notert meg i år, så er det at det er lite vits i å luke ugress når jorda er våt. Det kan man spare til godværsdager.

    Høste, derimot – det kan man på hvilken som helst dag. Og nå er det mye som er høsteklart. Før jeg dro inn til byen, plukka jeg med meg salat (Lollo og Little Gem) og årets første squash. Også nøt jeg alle de fine fargene i åkeren, som små juveler i regnværet.

    Jeg tok av fiberduken jeg har hatt på kålplantene før jeg dro på ferie. Bestemte meg for at det var viktigere å la plantene få god plass enn å holde skadedyrene unna. Men slik en forskjell den duken har gjort i vår! Jeg planta ut noen kålplanter uten duk også, som et forsøk. Mye av det er helt oppspist, særlig blomkålen. Resten er bare småtteri sammenligna med det som fikk noen ekstra grader under duken da de først kom ut.

    Grønnkålen virker jo som om den klarer det meste, men i år er den også virkelig fin. Grønt og rødt i skjønn forening. Jeg brekker av et par blader og steker i olje. Så godt til eggerøre og rista brød! Og jeg har allerede begynt å fryse ned en del til senere.

    Gjett om jeg ble glad da jeg så dette! Et lite blomkålhode! Den fikk stå litt til. Kanskje kan det bli nok til blomkålsuppe en dag… om det ikke kommer noen andre og forsyner seg først.

    Knutekålen ser fantastisk ut. Den har jeg aldri fått til fullt så bra før – jeg tror det har blitt for kaldt i den tidligste fasen. Sorten jeg har i år (Azur Star) har så vakker farge. Dette prakteksemplaret endte opp som kveldskos. Saftig og sprø, mmm.

    Men de aller vakreste fargene i åkeren nå har squashblomstene. Alle sortene blomstrer nå, selv om fruktene på noen av dem enda er veldig små. Dette er Tondo chiaro di Nizza. Runde squash. Det har jeg aldri prøvd før!

    Costates Romanesco.

    Også gresskarplanten min. Jeg har to – en som ser litt pjusk ut og en som ikke er så verst. Etter noen år med prøving og feiling har jeg ikke helt troa på å få til gresskar, men det er gøy å forsøke likevel. Dette skal være Rød Hokkaido, men foreløpig er den veldig gul.

    Sukkerertene kom i gang så seint at det ikke har blitt noen belger enda. Men fine er de uansett.

    Nå har jeg vært i byen ei lita uke igjen, men til helga skal jeg tilbake til gården for å se hva som har skjedd de siste dagene med solskinn og regn. Det ryktes at tomatene i veksthuset har begynt å rødme!


  • God sommer fra et Trøndelag som omsider har skjønt hvilken årstid det er igjen! Jeg dro på vestlandstur de første ferieukene mine. Da jeg kom tilbake var det til Trøndelag på sitt mest bedrøvelige. Regn, vind og ti grader. Bra for de bildene jeg tok på turen – dårlig for alle de planene jeg hadde om å leve sommerlivet utendørs.

    Men i går lysna det opp igjen. Endelig. Og jeg pakka sekken og la på vei ut i bymarka.

    Jeg bor rett ved marka nå. Fem minutter, og jeg er i skogen. Herlig! Aller helst skulle jeg jo bodd i skogen, men når man først skal bo i byen, så er dette helt topp.

    I går gikk jeg først opp til Grønlia. Der ligger ei hytte med utsikt over Skjellbreia, hvor man kan kjøpe middag og kanelsnurrer. Derifra fortsatte jeg opp mot Storheia, tidligere Trondheims høyeste punkt. Jeg tok stien ovenfor Grønlia som var merka «Stien/Skjellbreidalen». Det var en fin sti, selv om deler av den gikk over nokså myrlendt terreng – temmelig vått etter været den siste uka.

    Her finner dere Turistforeninga sin beskrivelse av turen.

    Stien går innom Kvistingen. Om det bare ikke hadde blåst så mye som det gjorde, skulle jeg tatt en svømmetur her. Neste gang!

    Og så kom jeg opp. Så høyt opp at jeg kunne se helt hjem til Bjugn, med Kopparen der mot horisonten.

    Og til Byneset, som er så utrolig grønt og vakkert nå.

    Stien fra Grønlia hadde jeg nesten helt for meg selv, men toppen måtte jeg dele på. De fleste går nok fra Skistua.

    Det ble en veldig bra tur. Det skal godt gjøres å ikke få en bra tur i marka nå, når man har blåbær som glinser borti lyngen og sol som varmer innimellom. Litt vel strevsomt ble det riktignok på tur ned da jeg tok en ufrivillig avstikker til Lian. Heldigvis var det fint der også!