• Høsten 2023 – ei liste

    Det er vel ingen hemmelighet at jeg tiltrekkes av nasjonalromantikk og vakker natur. Så da jeg kom på at Astruptunet lå lagelig til på ruta mi i fjor, var det et selvskrevent stopp. Astruptunet, eller Sandalstrand som det opprinnelig het, var hjemmet til Nikolai Astrup (maleren, ikke ministeren). Der bodde han med kone og barn på begynnelsen av 1900-tallet, etter å ha lært seg malekunsten både i hovedstaden og utenlands. Det er ikke vanskelig å fatte at vestlandslandskapet og naturen her inviterer til å male. Og tunet ligger så utrolig flott til – i skråningen ned mot vannet, med en fantastisk fin hage, som også var en stor lidenskap for han.

    Her kan dere lese mer om Astrup og hjemmet hans.

    Jeg hadde ikke tid til en omvisning i byggene på stoppet mitt – men tid til en titt innom galleriet og til ei vaffelplate med utsikt til, det hadde jeg.


    , , ,
  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!


    ,
  • Skógafoss

    Vi befinner oss fremdeles i den islandske roadtripens første dag, fremdeles på sørkysten. Vi kjører på langstrakte veier, har endelig klart å finne ut av hvordan menysystemet i bilen fungerer. Er varme i kroppen etter badet, legger inn neste stopp i google maps.

    Da ser vi en foss i en fjerne. Kan vi stoppe, spør jeg? Klart! sier Anna.

    Skógafoss. Enda en disse fossene som omringes av turister – men hallo! Jeg vil være en av dem.

    Og så, videre mot neste destinasjon.


    ,