Det har vært sommer i Berlin. Som en skikkelig varm norsk sommer, langt opp på tjuetallet på gradestokken. Vær som roper kom deg ut og oppdag verden.
Jeg smaker meg gjennom isbarene i byen. Jeg er på jakt etter en som har perfekt kremete is, som har ordentlig pistasjsmak og perfekt beliggenhet ved en park. Foreløpig har jeg flere som treffer godt på de første to kriteriene. Denne traff bare på det siste, dessverre.
Men til gjengjeld var beliggenheten veldig god. Kirsebærtrærne blomster fremdeles, i hvert fall de japanske. I Stadtpark Steglitz var det noen virkelig fine.
Jeg fant meg et sted halvt i skyggen, halvt i sola, med strikketøyet mitt. Det føltes merkelig å strikke ullvotter i tjuefem pluss, men så kom det et følge med Pokémons i fullvoksen størrelse forbi, tett fulgt av noen trenere på jakt, og da føltes det meste helt innafor.
Søndag hadde jeg billetter til konsert. Jeg telte på knappene om jeg skulle dra, kjente fremdeles halsbetennelsen fra påska henge i, men så satte jeg meg på S-bahnen og reiste gjennom byen til Friedrichshain. Der var det også kirsebærtrær. Man kan liksom ikke gå forbi uten å ta et bilde? Vil helst spare på de rosa skyene så de varer litt til.
Her gikk jeg forresten i bare t-skjorte og klokka nærma seg åtte på kvelden.
Konserten var også en rosa sky å spare på. Jeg kom over eee gee litt tilfeldig for ei stund sida og så ho skulle spille i Berlin. Kjøpte billett uten å blunke. Det var jeg og Berlins danske befolkning som dansa og sang med til school reunion og favourite lover.
Og nå kan si at jeg har vært på Berghain. I kantina riktignok – sparer steget fra dansk pop til tekno til neste gang.