• September nærmer seg slutten. En måned som har vært både vond og fin og absolutt noe årstidsforvirra. September i Berlin er foreløpig ganske langt fra september i Trondheim. Det føles som om jeg henger igjen i august, mens snøen begynner å legge seg på fjelltoppene hjemme. Jeg har rydda i bildemappa mi og forsøkt å få et overblikk over hva jeg egentlig har holdt på med denne måneden. Min september i femten bilder:

    Jeg tok med sykkelen min på en første skikkelig tur til den andre side av byen. Fikk litt påpakning på veien dit («SIE FAHREN AUF DEM GEHWEG!»), fikk vennlige råd av en eldre tysker om hvor jeg skulle sykle for å komme hjem da jeg hadde havna i ei sidegate på vei tilbake («Trenger du hjelp? Jeg bor her, så jeg kan veien.» <3). Jeg og sykkelen dro til Orangeriet i Körnerpark. Et fantastisk sted, særlig når man er oppvokst med å sykle på veier på landsbygda i Trøndelag og altså har risikert livet (i hvert fall stoltheten) for å komme dit.

    På lista over ting jeg skal gjøre neste sommer: ligge på denne plenen.

    Jeg har derimot ligget på et pledd i nabolagsparken og lest ferdig denne boka: Moria, på innsiden av Europas største flyktningleir av Karin Glatz Brubakk og Guro Merakerås. Den burde flere lese.

    Det var Tag des offenen Denkmals i begynnelsen av september. Vi dro opp til Teufelsberg for å se på gatekunst – og på utsikten. Den første gangen jeg var oppe på berget, som er bygd opp av ruiner etter andre verdenskrig, sto jeg og så utover det flate landet da en mann stoppa og sa: «Her oppe satt amerikanerne og fulgte med på DDR.»

    Noen ting blir så mye mer virkelig når man står i det.

    Andre ting er det vanskelig å forstå at det er virkelig selv når man står i det. En søndag satt jeg meg på S-bahn, gikk av på en tilfeldig stopp, gikk i en tilfeldig retning og endte opp i Topographie des Terrors. Terrorens topografi. Der sto hovedkvarterene til SS og Gestapo. Nå er bygningene borte, revet etter krigen. Nå står det et besøkssenter på området, like ved et av stykkene av muren som fortsatt er igjen.

    Travis spilte i Berlin. Det nye albumet deres, L.A. Times, har vært et av høydepunktene så langt i høst. Trippa som en forventningsfull tenåring på vei inn, seks år etter at jeg så dem sist (i Liverpool). Det var tredve grader ute, vel så varmt inne. Halvveis i konserten tok Fran Healy pause for å snu viftene mot oss. Enda et argument på lista over hvorfor Travis er verdens koseligste band.

    Fredagen den 13. hadde jeg en date med en kniv og en avokadostein. En liten øvelse i krisehåndtering i hjemmet. Takk til mamma for å være i beredskap på krisetelefonen. (Ingen skade skjedd, fingeren sitter på og jeg har fått gode råd om hvordan jeg skal fjerne avokadostein neste gang.)

    U-Bahn til Kreuzberg og Landwehrkanal rett etter jobb. Jeg glemmer hvor lang tid det tar å komme seg dit, men det er alltid verdt det. Jeg traff Anna på et sted som var perfekt for en septemberettermiddag (Café Grigri), der sola sto på skrå gjennom oransje blader (riktig bare på grunn av tørke) og de hadde god ravioli.

    Ny helg, ny sykkeltur. Jeg sykla meg bort og havna i en park jeg aldri hadde sett før med en liten søt kafé og en veldig staselig villa.

    Lørdagskveld og Peter Fox holdt gratiskonsert i Görlitzer Park. Det var verdens treigeste ølkø og publikum i trærne. Jeg hadde aldri hørt Peter Fox før, men det hadde alle andre. Så fascinerende å stå midt i en folkemengde der alle synger med uten at jeg egentlig vet hva det går i. Aslaug, som jeg var der med, sa det så fint, hvordan det å kunne et annet språk og bli kjent med en kultur åpner så mange dører til sånt man ellers ikke hadde visst at fantes.

    Septembers siste uke. Stikkord: nesespray, earl grey med havremelk, panelovnene som vekkes til live igjen. Jeg leser den åttende boka i Gereon Rath-serien, året er 1936, og kjenner at det egentlig er litt for mye som ligger for nærme virkeligheten nå. Kan vi vennligst slutte å stemme på høyreekstreme? På forhånd takk.

    On that happy note, god oktober – ta litt ekstra godt vare på det som er fint!


  • Det er disige morgener i Berlin. Disige morgener, men fremdeles varme dager. Jeg drar til jobb med skjerf rundt halsen, går hjem igjen med jakka over armen. Det er fremdeles stille på universitetet – semesterstart er ikke før om en liten måned – men inni meg har jeg vært klar for høsten lenge allerede. Klar for å finne rutiner og rytme. I høst vil jeg være litt mindre overvelda, litt mer på plass.

    Jeg har kjøpt en fin rød Diamant som jeg prøver å navigere i trafikken. Plutselig føler jeg meg litt mer som om jeg hører til. Er en sånn som låser fast sykkelen før jeg går inn kontordøra. Går med hjelmen hengende rundt håndleddet. sykler gjennom byen en søndag formiddag for å finne et nytt sted å drikke kaffe. Hvem skulle trodd.

    Jeg skal finne ei ny lampe som skal stå i hjørnet på stua, som jeg kan krype sammen under når det er mørkt ute og lese bøker. Vil helst lese noe lett og fint nå. Kanskje en romantisk klassiker. Jeg leste Emma i sommerferien. Vil ha mer sånt. Foreløpig har jeg stort sett sett Modern Love på Prime i stedet for å lese, men det var også vel verdt det.

    Jeg har begynt på tyskkurs. Hver onsdag drar jeg til et bygg som ser ut som en Star Wars-rekvisitt. Om jeg har tid, kan jeg kjøpe en kopp kaffe borti gata, sitte ute i fem minutter før vi diskuterer hvor hjertelige vi skal være i e-poster eller hvilken preposisjon som hører til hvilket verb.

    Jeg går på restaurant på en mandag. Denne uka gikk jeg til den italienske på hjørnet for første gang. Den var enda koseligere på innsiden enn jeg hadde sett for meg. Hylle på hylle med rødvin, stearinlys på rødrutete duk, en perfekt tagliatelle al salmone og tilbud om en snaps før jeg tusla hjem igjen. Starten på en tradisjon – i hvert fall tenker jeg at det burde være det.