Kristine Graneng

Vi står nede ved Marienplatz i sentrum, pappa, Oda Margrete, Dagfinn og jeg, etter å ha gått rundt i München hele dagen. Klokka er ikke mer enn seks, men jeg er sliten i hele kroppen og har en del å gjøre før vi skal dra videre morgenen etter, så jeg gir dem en klem hver med beskjed om at de bare må ringe om det er noe: om de ikke finner ut av kollektivtrafikken eller om det er fullt på alle restaurantene. Så tusler jeg ned på u-banen, drar hjem.

På veien oppover gata til hybelen suser en politibil forbi. Blålysene blinkende, sirenene skjærende i ørene, men jeg tenker ikke så mye over det. Man blir vant. Det er jo slik det er å bo i en millionby. Alltid noe som skjer, alltid noen som trenger hjelp, uten at jeg veit noe om det eller egentlig behøver bry meg.

Hjemme hiver jeg klærne i vaskemaskina, sjekker telefonen. ”Går det bra med deg?” spør ei venninne på Snapchat med en flyplass i bakgrunnen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Svarer at alt bare er bra, håper ho får en fin tur hjem fra ferie.

Så sjekker jeg nyhetene. Masseskyting i München.

Ikke nå igjen, tenker jeg. Ikke her. Det stikker i magen. Pusten blir tyngre. Facebook blinker rødt, spør om de jeg kjenner her er trygge, og jeg kjenner jeg puster litt lettere for hvert ja. Samtidig veit jeg at pappa og de er langt unna kjøpesenteret der det skytes. De sitter på en restaurant og spiser kilometervis unna der det er farlig. Jeg sender meldinger og sier det går greit med oss, prøver å oppdatere nyhetene, få vite hva som skjer, men Süddeutsche er nede og de norske avisene kan ikke fortelle meg mer enn jeg allerede veit, så jeg går på kjøkkenet og henter meg et glass vann.

Ei av de jeg bor med kommer inn. ”De sier at det blir skutt nede ved Stachus,” forteller hun. Nede i sentrum. Klumpen i magen vokser. ”Politiet har bedt folk om å holde seg inne.” Jeg går tilbake på rommet mitt, skjelver lett på hendene mens jeg ringer pappa. Det ringer. Opptatt. Ringer Dagfinn. Opptatt. Ringer til jeg kommer gjennom, og de forteller meg at de er på restauranten fremdeles, at dørene er låst, at folk rømte i panikk inn fordi de hørte skudd ute på gata.

Jeg blir sittende på senga med dataen i fanget, søker opp tyske aviser, oppdaterer politiet i München sin twitter, men ingen kan egentlig fortelle meg hva som skjer. Det skal visstnok være tre menn med automatvåpen, sier de. Det skal ha blitt skutt ved Isartor, sier de, nok et sted i sentrum. Politiet sier bare at man må holde seg inne og ikke legge ut bilder av aksjonerende politimenn fordi det kan hjelpe gjerningsmennene. Ute vokser sirenekoret. Jeg innbiller meg at hvis man titter ut vinduet er det gule lyset fra byen blitt blått, men jeg blir sittende å se på dataskjermen, trykke oppdater, se for meg bilder av hva som skjer ettersom nye rykter kommer til.

Minnene og følelsene fra 22. juli 2011 er ikke langt unna. Særlig den 22. juli fem år etter, når feeden på facebook er fylt med sterke ord, roser og hjertesukk, avisene er fylt med rapporter fra minnemarkeringer, med minneord og intervjuer med overlevende. Følelsen av å ikke forstå hva som skjer, av at alt er så langt unna men likevel så nært ulmer i brystet. Det er så uforståelig.

Jeg henger opp klesvasken for å ha noe å gjøre, ringer Petter som forteller meg at det kommer til å gå bra, ringer mamma og sier at det går bra. Og det gjør det. For de jeg kjenner i det minste. Pappa ringer og sier at de har det bra. De er tilbake på hotellet, og de kan endelig legge seg. Det gjør jeg òg. Men fremdeles til lyden av sirener og kretsende helikoptre; fremdeles i uvisshet om hva som har skjedd, men i visshet om at for mange går det ikke bra. Mange har mistet noen. Mange må leve med den angsten jeg bare har kjent en brøkdel av.

Vær så snill. Nok nå.