• Høsten 2023 – ei liste

    REKO

    Se så mye godt jeg kjøpte denne uka! Jordskokk og squash fra Ner-Salberg på Inderøya. Mel av emmer og spelt, gamle nordiske kornsorter, fra Gullimunn. Og bakevarer fra Eidum Gårdsbakeri i Stjørdal – godt brød og kanelsnurrer som forsvant så fort de kom inn døra her hjemme.

    Man skulle tro at jeg hadde farta Trøndelag rundt for å handle, men det var bare en svipptur oppom parkeringsplassen ved IKEA torsdag kveld, så hadde jeg bagasjerommet fylt av godsaker. REKO-ringen er et ganske enkelt konsept: Man bestiller det man skal ha av matvarer fra produsenten gjennom ei facebook-gruppe, også henter man og betaler på et bestemt tid og sted der alle produsentene samles. Det var noen lure finner som først kom på å gjøre det på denne måten, og navnet er en forkortelse for rettferdig konsum. Maten er kortreist og alle produsentene skriver litt om seg selv så man veit mer om hvor maten kommer fra og hvordan den blir til. Dessuten er det ikke noe mellomledd, så man kan være trygg på at pengene havner hos dem som har laga maten.

    Det var så koselig også. Bønder og bakere og fiskere på rekke og rad, fullt av folk som gikk rundt med papirposer og handlenett og sto i kø for å hente sitt. Jeg fylte mine egne poser og fikk oppriktige takk og smil tilbake. Det er så hyggelig å handle direkte fra noen det er så tydelig at det betyr mye for.

    Vår nærmeste REKO-ring er den i Trondheim – Facebook-gruppa finner dere her – men de begynner å finnes i mesteparten av Norge. Her finnes en oversikt over REKO-ringer i hele landet.

    Nå koser vi oss med gulrotbrød til frokost og i går ble det jordskokksuppe til middag. Når grønnsakshagen vår ikke har så mye å by på i høst, så er det jammen kjekt at det finnes alternativ!


    , , ,
  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!


    ,
  • Skógafoss

    Vi befinner oss fremdeles i den islandske roadtripens første dag, fremdeles på sørkysten. Vi kjører på langstrakte veier, har endelig klart å finne ut av hvordan menysystemet i bilen fungerer. Er varme i kroppen etter badet, legger inn neste stopp i google maps.

    Da ser vi en foss i en fjerne. Kan vi stoppe, spør jeg? Klart! sier Anna.

    Skógafoss. Enda en disse fossene som omringes av turister – men hallo! Jeg vil være en av dem.

    Og så, videre mot neste destinasjon.


    ,