Kristine Graneng

I helga leste jeg ei bok som gjorde inntrykk.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må – Helga Flatland

Bli hvis du kan. Reis hvis du må. av Helga Flatland handler om fire gutter som alle kommer fra ei lita norsk bygd og som sammen drar for å tjenestegjøre i Afghanistan. Også handler det om hva som skjer når tre av dem aldri kommer tilbake.

Det er mye det går an å lese inn i denne boka, fordi den tar for seg så mange ulike menneskeskjebner. Den kan handle om små bygdesamfunn, om å ikke helt finne ut hvor man passer inn. Den kan handle om at tiden endrer seg. Om relasjoner. For min del var den i stor grad todelt: Det var historiene som fortalte om hvordan de valgene man tar kan ha så stor betydning for hvem man er, også var det det jeg så som den aller største historien, hvordan ei lita bygd takler sorg. Jeg synes Flatland viser det så godt: hvordan folk står sammen, hvordan det påvirker forholdet mellom folk, hvordan alle takler det på hver sin måte. Aller tøffest synes jeg det var å lese om Sigurd. Det gjorde skikkelig, ordentlig, virkelig vondt i magen.

Boka er skrevet fra flere ulike synsvinkler (og veksler mellom nynorsk og bokmål i tråd med det <3), og den første delen er fra Tarjei, en av guttene som drar, sitt perspektiv. Han vokser opp på en gård med en far som er tydelig på at han ønsker at Tarjei en gang skal ta over. Tarjei rives mellom ønsket om å gå sin egen vei og å møte forventningene til familien. Det er det ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i, uansett hvilken bakgrunn man kommer fra, men spesielt når man selv kommer fra en gård som har vært i familien i flere generasjoner.

Mange av kommentarene på omslaget handler om at Helga Flatland er utrolig dyktig som historieforteller. Det må jeg si meg helt enig i. Det er først og fremst det som gjør det til en så sterk bok for meg – historiene, og hvordan de virkelig treffer virkeligheten.

Se også dette innlegget om resten av Bli hvis du kan-triologien.