• Høsten 2023 – ei liste

    Boka er sponsa av Aschehoug

    Jeg tenkte jo jeg skulle skrive litt mer om bøker jeg leste i sommer, men så kom denne, første bok ut bokhøsten 2017, og da må de andre vente. Ei lita stund i hvert fall. Når Helga Flatland har skrevet ny bok, da slipper jeg alt. Og denne gangen var det virkelig verdt det.

    En moderne familie

    En moderne familie – Helga Flatland

    En moderne familie starter i Italia. Foreldrene, Sverre og Torill, har invitert med resten av familien for å feire Sverres 70-årsdag da de annonserer at de skal skilles. De har vokst fra hverandre, føler seg ferdige med familieprosjektet og er klare for en ny fase i livet. Tilbake står de tre søsknene Liv, Ellen og Håkon som vi følger gjennom boka.

    Det er to ting jeg liker spesielt godt med Helga Flatland. Noe av det som gjør Bli hvis du kan-triologien så bra, er måten hun forteller ulike opplevelser av de samme hendelsene, hvordan hun veksler mellom fortellinger i jeg-form som dreier seg rundt de samme situasjonene. Det tar hun også igjen i En moderne familie. Søsknenes perspektiv på foreldrenes skilsmisse og forholdet mellom de tre blir formidla på en måte som stiller spørsmål ved de forskjellige oppfatningen og perspektivene – helt uten at det føles gjentakende eller kjedelig.

    Og det henger sammen med det andre jeg liker så godt: måten Flatland tar tak i problemstillinger i samfunnet. I En moderne familie blir spørsmål rundt både familie- og kjærlighetsforhold lufta, uten at det føles påtrengende på noen måte, slik det fort kan bli. Et av mine favorittutdrag er dette, om Liv og Ellen sine syn på hva som er kjærlighet:

    En moderne familie

    Om En moderne familie setter standarden for bokhøsten, så lover det bra!

    Hva leser dere nå?


    , , ,
  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!


    ,
  • Skógafoss

    Vi befinner oss fremdeles i den islandske roadtripens første dag, fremdeles på sørkysten. Vi kjører på langstrakte veier, har endelig klart å finne ut av hvordan menysystemet i bilen fungerer. Er varme i kroppen etter badet, legger inn neste stopp i google maps.

    Da ser vi en foss i en fjerne. Kan vi stoppe, spør jeg? Klart! sier Anna.

    Skógafoss. Enda en disse fossene som omringes av turister – men hallo! Jeg vil være en av dem.

    Og så, videre mot neste destinasjon.


    ,