adventskalender - Kristine Graneng

Det blir liksom ikke desember slik den skal være uten en skikkelig adventskalender. Det er viktig å ha noe smått å glede seg til hver dag, tenker jeg, samme om man er liten eller stor. I år har jeg gjentatt konseptet fra i fjor og leser ei gammel favorittbok om igjen. Løven, heksa og klesskapet er en av de fortellingene jeg virkelig forbinder med jul. Trær tunge av snø, faunen Tumnus med brune pakker under armen, sleder med dombjeller. Det er fint å sette av noen minutter hver dag til å ta turen inn i klesskapet. Jeg tenner adventsstaken (fremdeles bare ett lys, det er beroligende), brygger en kopp av skomakerens julete og skreller en klementin – så er jeg der. Både i Narnia og i desemberstemning.

Slik teller jeg altså ned til jul. Det er sjette desember allerede, og til og med naturen har begynt å få på seg finstasen. Det siste døgnet har det lavet ned ute. Nå lyser snøen opp i gårdstunet – det er en liten sti der kattene springer mellom husene – og trærne i skogen bak gården har fått luer på. Akkurat slik jeg vil det skal være, med andre ord.

I morges våkna jeg tidlig, tidlig. Jeg kledde på meg jakka utenpå pysjamasen og gikk ut i skjulet for å hente ved. Fyrte opp i ovnen, satte espressokanna på plata, skrelte en klementin og leste et stykke i adventskalenderen min.

Da jeg var lita hadde jeg alltid adventskalenderen fra besta hengende på veggen i kjellerstua sammen med søsknene mine sine. De var broderte, med nisser og små tall ved ringene man kan henge pakker i. Mamma pakka inn og knøt opp én smågodtbit for hver dag. Vi venta utålmodig hver kveld på at klokka skulle bli seks og vi kunne få spise den mens vi så Jul i Skomakergata eller Jul i Blåfjell. De siste årene, etter at jeg flytta hjemmefra, har jeg som regel hatt en sjokoladekalender stående på skrivebordet, som en liten ekstra oppmuntring til å komme meg opp og i gang med lesingen om morgenene. Det er ikke like stas som kalenderen til besta, men koselig er det likevel.

I år har jeg ikke kjøpt noen ferdig kalender. I stedet teller jeg ned med ei gammel favorittbok. Nordlys, eller Det gyldne kompasset som de nyeste utgavene heter, er det sikkert ti år siden jeg leste sist. Den er ikke så julete, men jeg synes den har den rette stemninga. Eventyrlig og magisk og spennende, akkurat slik jeg føler jula skal være. Dessuten har den tjuetre kapittel, ett for hver dag frem til julaften. De har jeg markert med lapper med nummer for å få den til å føles litt mer som en kalender. Og på selve dagen, da tenker jeg at jeg skal finne ei fin julefortelling og kose meg med om morgenen.

Hvis du ikke har skaffa deg en kalender, eller har lyst til å overraske noen, så trenger det verken å være dyrt eller bli en del av alt kjøpehysteriet nå før jul. En av de fineste jeg har fått, er denne fra Kari, med tjuefire små lapper i en boks, hver av dem med et morsomt sitat eller noe annet fint å ta med seg videre i dagen. Til Petter har jeg pakka inn små biter av favorittgodteriet hans i brunpapir og hyssing og hengt opp på en gammel kleshenger. En annen favoritt er Bjørn Tore sin framsnakkalender på facebook, der han deler forestillinger og konserter og skryter av folk han kjenner.

Ønsker dere en fin første søndag i advent!

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

Kristine Graneng

Nå teller vi ned

Adventskalenderen